Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
– De siste månedene har jeg øvd meg på å fortelle folk om bakgrunnen min. Jeg har øvd meg på setningen: «Jeg er barn av en alkoholiker, hun drakk seg i hjel», skriver Anne Bitsch.
38 år gamle Anne Bitsch er kjønnsforsker og har tidligere skrevet en bok om voldtekt. Hun er født og oppvokst i Danmark, men flyttet til Norge for 20 år siden. I høst kom den selvbiografiske dokumentarboken «Går du nå, er du ikke lenger min datter», en fortelling om hennes oppvekst med en mor som var alkoholiker. Etter at moren døde av alkoholisme for ti år siden, fant Bitsch ut at moren hadde en bipolar lidelse.
Det er en vond bok, en sterk bok, en bok verdt å lese.
Ved å lete i gamle brev, dagbøker, offentlige arkiver, og gjennom samtaler med mennesker som kjente familien, prøver Anne Bitsch å få svar på hvordan en familie kunne gå i oppløsning uten at noen grep inn.
Hennes sørgelige, men sikkert sanne svar er at skole, lege, naboer, familie ikke så, eller ikke ville se hvor vanskelig det var for datteren å leve sammen med moren. For moren var såkalt ressurssterk, hadde utdannelse, hadde jobb, kunne lenge skjule alkoholmisbruket før alt raknet.
Men da hadde datteren allerede i mange år levd under forhold sterkt preget av omsorgssvikt. Datteren hadde prøv å si fra, men uten å bli hørt. Hun skriver i boken: «Som barn skjønte jeg det aldri hvorfor andre ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller ikke i dag».
Som barn skjønte jeg det aldri hvorfor andre
ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når
jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller
ikke i dag.
Anne Bitsch er et såkalt løvetannbarn, som tross vanskelig oppvekst har klart seg, fått utdannelse, jobb. Men selv om sårene fra barndommen har fått arr, svir de.
Hun skriver: «Det krever mye av et voksent barn av en alkoholiker ikke å la fortiden dominere ens relasjoner i nåtiden, og det krever en partner med brede skuldre å leve sammen med en person som har opplevd slike ting».
Hun skriver også: «På dårlige dager kan jeg fremdeles bli sint over alt mamma utsatte meg for. På litt bedre dager forsøker jeg heller å fokusere på det enkle faktum at hun til tross for rødvinspusten på sengekanten, fyllerablingen og lusingene, var glad i meg».
Anne Bitsch har en sterk oppfordring til de som kanskje aner at noe er feil, men tenker at man ikke vil bry seg, for dette er jo folk med penger og makt.
«Se oss. Vi har kanskje ikke fillete klær, men våre hjerter brister like mye når vi ikke får hjelp. Og ser du umiddelbart ikke noe faretruende, så se igjen. Den lille, flinke jenta som sitter på hendene sine, hun som sitter der og smiler med hodet på skakke eller holder seg stille i bakgrunnen når de voksne har fest, har kanskje noe hun vil fortelle deg. En hemmelighet ingen andre vet om».
Se oss. Vi har kanskje ikke fillete klær,
men våre hjerter brister like mye når vi
ikke får hjelp. Og ser du umiddelbart
ikke noe faretruende, så se igjen.
