← Gå tilbake

1024px-Mi%CC%81mir_Kristja%CC%81nsson
Marie%20kopi
Marie Rein Bore
Journalist

Mamma er trygda og Mímir er pårørende

Marit Wilhelmsen er en av de 350.000 som hever uføretrygd i Norge. Sønnen hennes, den kjente samfunnsdebattanten Mímir Kristjánsson, har skrevet boka «Mamma er trygda».
mimirFoto: Ihne Pedersen/Rødt
Mammaen til Mímir er hovedperson, men boka er også en sterk historie om hvordan det er å være pårørende til som har vært kreftsyk i mange år. Jo, han er glad i moren sin, boka avsluttes med ordene «Jeg elsker deg», men samtidig er han befriende ærlig på hvor slitsom rollen som nærmeste pårørende kan være: Han er enebarn, foreldrene er skilt, faren hans har flyttet tilbake til Island, slekta en liten, alt henger på han, og moren har hatt alvorlig kreft fra han var liten.

Rammen for boka er en uke. Han er på ferie i en liten by på Grønland, har vært uten mobildekning i flere dager, men så begynner meldinger å strømme inn. En er fra en nabo av moren i Stavanger: Marit er funnet bevisstløs i senga, og blitt kjørt til sykehuset.

Meldingen er fire dager gammel. Er moren død nå? Slik skriver han:

Jeg hadde ventet på at mamma skulle dø siden jeg var ti år gammel. Den høsten mamma ble syk, grein jeg hele tida. På et eller annet tidspunkt gikk det tomt. Nå hadde jeg ikke felt en tåre for mamma på mange år.


Men moren ligger på sykehuset, hun har overlevd denne gangen også, og han drar i full fart til Stavanger, men gruer seg samtidig:
 

Alle som har levd noen år med en syk person, vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.


Mímir Kristjánsson skriver sårbart og nært om det å være pårørende; om det å være glad i, men samtidig gå trøtt. Han blir så lei; lei av morens utallige telefoner til ham gjennom årene, lei av å sitte ved sykesenga, lei av å kjenne på at man ikke har så mye å snakke om. Han ser samtidig at noe av dette er hans feil, at han så fort faller inn i rollen som trassig tenåringssønn. Hvordan han så fort ble sur, mutt og kjedet seg åpenlyst. Han har ikke mye oppmerksomhet rettet mot de ambivalente følelsene som blir sterkere når en nær pårørenderelasjon blir utsatt for langvarige påkjenninger, men de er der som en undertone han ikke forsøker å skjule. Mange pårørende bruker krefter på å skjule at de strever – Mímir er ikke en slik pårørende.

Men han skildrer mange av de vanskelige situasjonene med en god porsjon galgenhumor, også når han forteller om den gangen han som tenåring ikke så noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården for at hun skulle døyve kreftsmertene. Eller han skildrer julemiddager i tosomhet og tomprat. Han skriver om hvordan han stålsatte seg når han hver jul dro hjem til Stavanger.

Han skriver:

Det er bare noen få dager. Det betyr så mye for henne at dette blir hyggelig. Kom igjen, Mímir, ta deg sammen.
Jeg fikk det aldri til.
Redningen var romjulsprogrammet i engelsk fotball. Jeg så aldri så mye fotball som i romjula...


Dagene i Stavanger er både nåtid og tilbakeblikk, samtidig som han setter morens sykdom og liv inn i en sosialpolitisk sammenheng. For bokas tittel, Mamma er trygda, forteller at dette er noe mer og annet enn et nærgående portrett av en kreftsyk mor og hennes sønn. Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson, som nå stiller som ordførerkandidat i Stavanger, spør med ord som drypper av sarkasme: Hva koster det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? For meningen er jo at staten skal gå i pluss på folk. Men med moren er det bare utgifter; uførestønad, sykehusopphold.

Han skriver med et kritisk blikk på ideologien om arbeidslinja; om hvordan det politiske slagordet «Hele folket i arbeid» har bidratt til at de som av ulike grunner ikke kan arbeide, blir satt på sidelinja. Han forteller om en kreftsyk lærermor som forsøkte og forsøkte å være i jobb, men til slutt måtte gi opp, kreftene var borte, smertene hadde overtatt.

Samfunnsdebattanten Mímir står fullt og helt på morens side, og han er sterk og hardtslående når han kritiserer de som snakker nedlatende om naverne, om de som er trygda. Som sønn og pårørende har han skrevet en gavepakke av en bok til tusenvis av trygdede i Norge, som føler på at de blir sett ned på, de som får høre at de er snyltere, ikke syke på ordentlig. De kan bruke boka til å smelle tilbake mot kritikerne og baksnakkerne. Det er viktig.

Tips & råd


Artikler med tips og råd til pårørende i ulike livssituasjoner, samt selvhjelpsmetoder.

Gå til Tips & råd

Min historie


Veronica Torsdatter Jenssen (39) frå Jørpeland er mor til to sjuke barn. Rolla som mor og pårørande tek til tider dei fleste av døgnets vakne timar.

Les mer

Finn hjelp der du bor


En landsdekkende karttjeneste hvor du kan finne hjelpetiltak for pårørende, samt regionale og nasjonale støttetiltak. 

Gå til karttjenesten