1439975975937

Vi var så glad i deg

Sønnen hennes hadde ruset seg i mange år. Gang på gang prøvde han å komme ut av rusavhengigheten.  Det begynte å gå bedre, det begynte å lysne. Så ble det mørkt.
marie
Marie Rein Bore
Journalist
Da vi følte at nå så det lysere ut, ble det mørkt. Sommeren for to år siden døde sønnen vår av en overdose, forteller Tove. Hun vil være anonym. Det tar tid før sår gror.
 

Her er hennes historie:


Å være pårørende til en rusavhengig har gitt oss som pårørende foreldre mye sorg, fortvilelse, frustrasjon og skamfølelse. Det å se sine kjære slite med livet er en smertefull situasjon å leve i og en enorm belastning.

Etter mange år som pårørende har jeg følt på kroppen hvordan samfunnet og ruspolitikken ikke fungerer. Jeg har gjennom årene brukt mange krefter på å komme gjennom til hjelpeapparatet.

– Slik jeg har opplevd det, er rusavhengige vår tids spedalske og et stort samfunnsproblem.

Jeg vil fortelle min historie i håp om at politikere setter inn mer ressurser og tiltak, og ikke bare bruker store ord når det gjelder rusproblematikken i dagens samfunn. For slik jeg har opplevd det, er rusavhengige vår tids spedalske og et stort samfunnsproblem. Jeg håper også inderlig at min historie kan hjelpe andre.
 

Havnet i rusmiljø

Sønnen vår var en skoleflink og glad gutt som havnet inn i rusmiljø tidlig i ungdomsårene. Vi var en vanlig familie og sorgen var stor, sjokket enormt, da vi oppdaget at sønnen vår var havnet inn i rusmiljøet. Vi forsøkte å få han på riktig bane, og etter hvert fikk vi han inn i militæret som han fullførte. Han fikk førerkort, tok en del kurs, og med enkelte fag fra videregående skole og kurs, fikk han etter hvert gode jobber. Gode attester og tilbakemeldinger på godt utførte jobber fikk han også. Dessverre var det rusen som satte en stopper for jobbene hans, og det samme gjaldt boforhold.

Vi gjorde mange forsøk på å ha han boende hjemme, til sist, etter en del kortvarige boforhold, endte det med å bo på hospits, Lagård hospits som er et midlertidig botilbud som Stavanger kommune driver. Som pårørende var jeg glad for dette alternativet da jeg visste at han dermed fikk både tak over hodet, god mat og rene klær.
 

Lang saksbehandling

Sønnen vår hadde på den tiden hatt et samboerforhold bak seg, og han hadde fått en sønn som betydde mye for han. Han ville ut av rusmiljøet, men han var kommet så langt inn i rusavhengigheten, at utfordringen var stor og krevende. Når han var motivert og klar for behandling, opplevde han at det var det vanskelig, ja, så å si umulig å få tak i hjelpeapparatet og den hjelp og støtte som han hadde behov for. Han søkte om å få egen bolig, slik at han kunne ha kontakt med sønnen sin, men alt skulle ventes på. Det var lang bolig kø og lang saksbehandling.

Dermed måtte han fortsette å bo på Lagård. Det var heller ikke lett å forholde seg til regelverket der, og flere ganger ble han regelrett utvist til gata.

Vi forsøkte å hjelpe. Som mor hadde han gitt meg fullmakter. Forgjeves har jeg mange ganger henvendt meg til ulike instanser og hjelpeapparat. Jeg synes jeg har møtt mye motstand .Med mange løfter om ting som vi har måttet kjempe med hjelpeapparatet med, og som ikke har blitt fullført, har vi brukt mye resurser for å bli hørt . Da har jeg tenkt at heldig er de rusavhengige som har gode ressurser rundt seg i form av foreldre og annen familie som kan bidra med hjelp og støtte. Men hva med alle de som ikke har det? Og de er det mange av. Familien er utslitt og orker ikke lenger slåss verken med den rusavhengige eller hjelpeapparatet.

Etter lang ventetid og mange henvendelser til hjelpeapparatet og NAV, fikk endelig sønnen vår botilbud etter 5-6 år på hospits. Han gledet seg enormt, trodde at nå skulle alt bli bra. Drømmen hans var å få et normalt og stabilt liv. God jobb, og ikke minst at han skulle få mer samvær med sønnen sin.
 

Naboene var rusavhengige

Det gikk ikke lang tid før vi skjønte at den lille leiligheten var i en blokk hvor de fleste naboene var rusavhengige. Det var mye rus i blokka og tilgang på narkotika. Boforholdene var dårlige, innbrudd, hærverk, postkasser som stadig ble brutt opp, ringeklokke som ikke fungerte, heis som oftest var i ustand og elendig renhold. Det kunne lukte urin både i ganger og heis. Det var flere innbrudd i leiligheten hans og da vaskemaskiner for klær var felles nede i kjelleren, forsvant klærne hans både titt og ofte. Forholdene var slik at han ikke kunne ta imot besøk av den vesle sønnen sin der. Jeg fikk heller ikke lov å ta han med opp dit, da forholdene var så elendige. Jeg skrev klage på forholdene i blokka og ga beskjed mange ganger om at dør og vinduer i leiligheten måtte utbedres. Det skjedde ingenting. Sønnen vår ga også opp, da også han hadde forsøkt å si ifra både til vaktmester og NAV. Vi opplevde denne blokken som et oppbevarings sted hvor kommunen kunne fylle opp med rusavhengige.

Når en familie blir rammet av en slik tragedie som å få en rusavhengig sønn eller datter, blir alle familiemedlemmer direkte berørt av situasjonen. Det er den rusavhengige som får mest oppmerksomhet og blir til slutt den personen som alt dreier seg om, og alt blir styrt av. Søsken kommer ofte litt på sidelinjen da mor og far bruker det meste av sin energi til den rusavhengige.

– Rus handler mye om manipulering, usannheter og uærlighet og mange såkalte hvite løgner for skaffe seg den neste rusen. 

Ønsker du innspill til hvordan man kan ta vare på familien?

​Her finner du relevant informasjon.
Det kunne være vanskelig å samkjøre som foreldre og mor sa ofte ja og far sa nei og dette drog ofte den rusavhengige manipulerende fordeler av. Dette ga ekteskapet vårt store utfordringer. Jeg ble MED avhengig og ble med på oppturer og nedturer.

Ingen kunne se på sønnen vår at han var rus avhengig og han kunne føre seg etter beste oppskrift. Det var derfor mange som ikke visste om hans rusavhengighet og det var også et vondt tema for oss å snakke om. Vi forsøkte å holde det for oss selv for å skåne våre foreldre og nærmeste familie.
 

Tabu

Rus er også et tabubelagt tema. Vi isolerte oss derfor både overfor venner, naboer og familie generelt og jeg fikk etter hvert sosial angst. Jeg ble en verdensmester i å styre unna spørsmål innenfor dette vanskelige tema. Vi følte oss som om var vi i fengsel, fast bunnet til hjemmet vårt for her var det trygt.

Fasaden forsøkte vi å holde så godt det lot seg gjøre, men innenfor veggene var det sorg, angst og bekymringer. Ferieturer kunne vi se langt etter og planlegge noe var umulig, vi måtte være tilgjengelig dersom noe inntraff.

I 2010 fikk sønnen vår etter lang ventetid plass på Duedalen behandlingssenter, og da var han veldig motivert for behandling. Etter mange år med misbruk, begynte livet hans å roe seg ned og bli rusfritt, og vi foreldre følte etter hvert at vi fikk sønnen vår tilbake slik han egentlig var og trykket lettet. Han fikk også et fint forhold til sin søster og hennes familie.
 

Behandlingssenter nedlagt

Duedalen ble dessverre nedlagt i 2011, og sønnen vår var tilbake i blokka med de mange rusavhengige. Han hadde det ikke godt og klarte ikke å være i leiligheten der. Ingen ny behandlingsplass stod klar, det eneste tiltaket var en terapisamtale på A-senteret en gang i uka og gjerne sjeldnere. Dette var det vanskelig å følge opp, da systemet var slik at han skulle betale selv, både time og transport. Penger hadde aldri som varte lenger enn de to –tre første dagene etter utbetaling. De gikk til anskaffelse av rusmidler, eller tilbakebetaling av penger han hadde lånt av andre rusavhengige.

Det var aldri noen oppfølging eller kontroll fra NAV hva utbetalingspengene ble benyttet til. Vi sitter tilbake med et inntrykk at NAV mente at de hadde gitt sønnen vår hjelp gjennom vedtak av utbetalinger uten noen form for med videre kontroll eller oppfølging av hva pengene faktisk ble benyttet til. Vi opplevet dette som om de hadde gjort det som var forventet ved at de fattet vedtak og dermed fraskrev seg ansvar.

70 behandlingsplasser ble nedlagt i Rogaland i 2011.

Han forsøkte å søke behandling på AA, men fikk avslag med den begrunnelsen at han ikke var i denne målgruppen. Han endte opp med en overdose, og jeg fikk han etter mye kav inn på A-senteret to uker til avrusing.
 

NAV sa nei

Etter dette forsøkte vi å få han inn på en behandlingsinstitusjon vi hadde hørt om i Strand Kommune, men saksbehandler i NAV ville ikke ha han inn der da dette stedet ble drevet i privat regi og ikke godkjent behandlingssenter. I stedet fikk han komme til et annet sted, også i Rogaland for å vente på behandling.

Der trivdes han bra, følte seg trygg og fikk gode tilbakemeldinger. Men tiden der var begrenset, dette stedet var heller ikke godkjent som behandlingssenter, og når oppholdet var over, bar det tilbake til blokka og vente på videre behandlingsplass. Det ble nå søkt på FABO, Frelsesarmèen sitt bo- og behandlingstilbud i Stavanger, om det var noe ledig der. Vi forsøkte å forlenge oppholdstiden der han var, men saksbehandler i NAV sa nei.

Han hadde da lenge søkt om å få en annen leilighet enn den i narkoblokka, og til slutt lyktes det. Han fikk en fin leilighet med en liten hageflekk. Gleden, motivasjonen og drømmene var tilbake. Han begynte å snakke om dagligdagse ting som å klippe hekken, begynte å få normale samtaler som ikke handlet om rus. Alt så ut til å lykkes, og framtiden virket lys.

Forhold til familie, sønn og kjæreste var blitt mye sterkere, og livet så nesten normalt ut. Kjæresten hadde fått seg jobb, og han selv hadde fått tilbud om plass på FABO. Han var tatt inn i ventekøen.

Vi var mye sammen den våren og sommeren. Vi begynte å få håpet tilbake om at han endelig skulle få et godt liv. Han hadde vært på rett vei de siste par årene. Han var ressurssterk. Han prøvde å komme ut av rusavhengigheten. Siste helgen i sommerferien var både han og sønnen med oss på hytta, vi koste oss, alt var så bra. Han dro tilbake til leiligheten, og vi dro tilbake til hytta med en god følelse.
 

Overdose

Dagen etter raste alt. Han ble funnet død av en overdose.

Det var sønnen hans som bestemte hva som skulle stå på gravsteinen:
«Vi var så glad i deg».

Vi går ofte til graven og tenner lys. Det er så uforståelig, han var på rett vei de to siste årene, og så skjedde dette. Han har fått fred, tenker jeg. Og på et vis har jeg også fått fred. Jeg har ikke angsten lenger, den jeg slet med hele tiden etter at han begynte å ruse seg, angsten for hva han gjorde, hvor han var, angsten og frustrasjonen over at det var så vanskelig å få hjelp og behandling. 

Det har vært mange år med mye smerte, mange tunger byrder for hele familien.

Behandlingen av rusavhengige

Jeg synes at behandlingen av rusavhengige ikke er bra. Rusavhengige kommer alltid i siste rekke, enda de er syke mennesker. De klarer ikke å følge opp, heller ikke i forhold til behandlingssystemet, klarer ikke å passe tider, fylle ut skjemaer.

De trenger oppfølging og god hjelp til å mestre hverdagen. De er mennesker og har følelser og har rett til å behandles med åpenhet, respekt og verdighet. Dessverre opplever vi det motsatte, de er nederst på rangstigen.

Det hender ofte at jeg tenker at sønnen vår kunne ha kommet ut av rusen dersom hjelpeapparatet hadde vært bedre. Jeg synes det trengs en gjennomgang både av NAV og av helse- og omsorgsapparatet.

Vi sitter tilbake med mange ubesvarte spørsmål. Pårørende som har evne, vilje, pågangsmot og ressurser til å delta, og kanskje bidra med noe positivt i møter etc. I hvert fall må alltid fokus være å komme fram til tiltak som kan hjelpe den rusavhengige videre i livet på best mulig måte.

Jeg føler at jeg har gjort alt som stod i min makt for å få han på rett kjøl. Jeg vet at jeg var en god ressurs for han. Men likevel er den dårlige samvittigheten der: Kanskje kunne jeg ha gjort noe annerledes?

Heldigvis fikk jeg hjelp mens han levde og litt etter hans død. Jeg tok kontakt med Livskrisehjelpen på sykehuset, visste ikke hvor jeg skulle henvende meg. Der fikk jeg høre om Pårørendesenteret.  

Det har vært godt å gå der til samtale. Jeg har lært å prøve å ta livet mitt tilbake. Jeg har lært meg å sette ord p������ ting, ikke skjule at jeg er mor til en som var rusavhengig. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe han, mer kan man ikke gjøre som foreldre.

Det har også vært godt å kunne snakke med andre som har opplevd det samme. Vi forstår hverandre og har delt erfaringer. Jeg har også fått være med i LMS -Landsforeningen mot stoff - hvor jeg har deltatt i gruppeterapi og deltatt i noen kurs for pårørende. Dette har styrket meg, lært meg å sette grenser og stille mer krav, selv om dette var vanskelig overfor en syk sønn som trengte min hjelp.

Jeg har lært meg å  sette foten ned og være hard for ikke å være muliggjører for han. Jeg begynte faktisk å åpne meg og kunne innrømme at jeg hadde en rusavhengig sønn. Livet ble etter hvert lettere og jeg fikk mer energi, prøvde heller å dra ut galgenhumoren i materien.

Vi hadde det bedre hele familien da vi var ærlige på vår situasjon og snakket åpent om temaet også sammen med vår sønn. Det var også godt å gå på møtekvelder på Pårørendesenteret og i LMS hvor jeg traff foreldre som var i samme situasjon og vi kunne snakke sammen og utveksle erfaringer.

Nå har jeg gode dager og vonde dager. Men livet må gå videre, og jeg er i full jobb. Heldigvis kan vi i familien snakke om dette, vi snakker, ler, og gråter. Å ha en god galgenhumor hjelper til å overleve. Jeg har blitt sterkere etter hvert.

Jeg hører mye på musikk, og har glede av å gå på malerkurs. Det hjelper også å se på fotografier der han er med, det er mange gode minner, som overdøver de vonde. Han var en god sønn og bror. Han ble rammet av en alvorlig sykdom, nemlig rusavhengighet. Han hadde alle muligheter, men havnet i et dårlig miljø, han var legg påvirkelig og tok mange feil valg. Han hadde et stort godt hjerte.

Jeg er glad vi har god kontakt med sønnen hans. Det er godt å gå til graven, stelle litt, tenne lys. Fremdeles er det uforståelig at han døde.
 

Sviktet av det offentlige

Vi sitter tilbake med en tomhet. Ikke bare tomhet over å ha mistet vår eneste sønn, men også en tomhet over ikke å ha fått den hjelp og støtte vi burde ha fått fra det offentlige. Vi føler oss sviktet både opp gjennom årene han levde og etter hans død.

Spesielt var det vanskelig å få kontakt med saksbehandler i NAV. Da det etter mange forsøk på henvendelser per telefon til saksbehandler i NAV, med beskjed til sentralbordoperatør om at jeg ønsket at personen skulle ta kontakt med meg. Jeg sendte mail på mail, ringte og la igjen beskjeder og det kunne gå lange perioder før jeg fikk kontakt. Det samme gjaldt for sønnen min, han kunne bruke hele kontantkortet på forsøk på å få kontakt. Loggen på min mail er lang med ubesvarte meldinger.

Da han døde, forsøkte jeg å ta kontakt med saksbehandler for å formidle om hans bortgang. Jeg fikk ikke kontakt. Jeg la igjen beskjed på sentralbord om at hun skulle ringe meg, jeg sendte mail med tema viktig om at jeg ønsket kontakt, men ingenting hjalp. Det var samme mønster som tidligere.

Jeg sendte mail hver dag, ba om kontakt og skrev ikke hva det gjaldt. Da det hadde gått nesten en måned, ringte hun meg. Da hadde hun fått vite det fra noen andre og kondolerte. Siden har det ikke vært noen kontakt, ingen evaluering, ikke noen skriv om noe. Jeg tenker kanskje det var for de [NAV] en sak mindre å betjene.

Har du spørsmål angående rus og avhengighet? 

​Her er linker til nyttig informasjon.

Tips & råd


Artikler med tips og råd til pårørende i ulike livssituasjoner, samt selvhjelpsmetoder.

Gå til Tips & råd

Min historie


Marit og Terje Vignes var heilt uvitande om at sonen Oddvar  i Oslo ikkje ønska å leva lenger og...

Les mer

Finn hjelp der du bor


En landsdekkende karttjeneste hvor du kan finne hjelpetiltak for pårørende, samt regionale og nasjonale støttetiltak. 

Gå til karttjenesten
Epost
Chat
Telefon

TILBAKEMELDINGSSKJEMA

Fyller du ut skjemaet hjelper du oss
med utvikling av denne nettsiden!
Utvikling: Destino / CMS: Destinet