Håvard og Miriam Hellvik

Håvard ble navet i familien da krisen rammet

I mars 2012 ble Håvard Hellvik firebarnspappa. Ikke lenge etter fikk kona Miriam kreftdiagnosen, og livet til familiefaren fra Eigersund ble aldri mer det samme.
I starten følte han mye frykt. Skulle han miste sin kjære Miriam som han hadde vært sammen med siden tenårene?

Det var som å miste fotfestet. Håvard gikk lenge rundt med en klump i halsen, men han måtte vise seg sterk for Miriam og barna, selv om han innerst inne var livredd.

Livet ble oppdelt i små kamper som skulle overvinnes. Først time for time, så dag for dag. Etter hvert kur for kur. Midt oppi det hele hadde han et nyfødt barn med seg overalt.

– Spenningen da vi ventet på svar om kreften hadde spredt seg til Miriams hjerne og til sønnen vår, det er de verst timene i livet mitt, sier han.

Miriam hadde choriokarsinom, som blant annet kan gi svulster i morkaken. Det var derfor en risiko for at sykdommen også hadde gått over til fosteret. Heldigvis var sønnen frisk og Miriams hjerne var kreftfri.
 

Lyttet etter pusten hennes

Men kona hadde kreft mange andre steder i kroppen. Håvard og den nyfødte sønnen Lukas installerte seg på Radiumhospitalet sammen med Miriam. Her bodde de tre store deler av 2012.

Håvard minnes ennå hvordan han lå og lyttet etter konas pust mens hun var på det sykeste. Levde hun?

Han klamret seg til legenes optimisme. Dette var en kreftform som respondert bra på behandling. Dessuten hadde han et nyfødt barn å ta seg av og måtte konsentrere seg om mating og stell døgnet rundt.

Samtidig ble det viktig for han å ha full kontroll på hvordan kona hadde det under behandlingen, hva som skjedde og resultatet av ulike prøver.
Når babyen sov passet han på at Miriam og han fikk en pratestund sammen.

– Jeg ble veldig opptatt av å alltid være i nærheten av Miriam i tilfellet noe skulle skje. Trillet eller kjørte jeg tur med Lukas, gikk jeg aldri lengre enn at jeg raskt kunne komme tilbake til sykehuset.

Håvard legger ikke skjul på at det gradvis ble mer utfordrende å bo på sykehus med en baby som ble mer og mer bevegelig, men for han var det avgjørende å være nær Miriam under hele behandlingen, for dette skulle de være sammen om.

 I ettertid er det jo litt spesielt å tenke på at Lukas rullet seg fra rygg til mage for første gang på et badegulv på pasienthotellet...

Unntakstilstand

– I ettertid er det jo litt spesielt å tenke på at Lukas rullet seg fra rygg til mage for første gang på et badegulv på pasienthotellet til Radiumhospitalet og at kun jeg fikk oppleve det.

Håvard er glad for at de nettopp hadde blitt foreldre; det sikret ham nemlig foreldrepermisjon.

– Arbeidsgiveren min ga meg full lønn i denne perioden, og jeg er utrolig takknemlig over at økonomi ikke ble en ekstra belastning for oss. Og på denne måten kunne jeg være hundre prosent til stede for familien min. Det ville vært helt grusomt for meg å ikke få være med Miriam, understreker Håvard.

Samtidig som han er takknemlig over å ha fått være sammen med henne hele tiden, gjør jo dette at ingen andre enn de to kjenner detaljene i hennes sykdomshistorie.

– Kanskje hun ville hatt flere støttespillere om jeg ikke kunne vært like mye til stede, undrer han.

Innimellom behandlingene reiste Håvard, Miriam og Lukas hjem til de andre tre barna på Hellvik. Overgangen ble stor for Håvard.
 

Travel alenepappa

– Hjemme ble jeg plutselig alenepappa til fire barn, mellom null og seks år. Selv om Miriam også var hjemme, var det jeg som måtte ordne alt det praktiske.

Lukas bar han i bilstol på armen mens han leverte og hentet de andre barna i barnehage og SFO. Om ettermiddagen fulgte han opp fritidsaktiviteter og gjorde innkjøp med fire barn på slep. Likevel gledet det ham stort å få være sammen med hele familien sin noen dager hver uke. Han frydet seg over klemmene fra barna.

– Noen lurte hvor jeg fikk kreftene fra, men jeg har ikke sett på det som noe problem. Familien er skatten min.

Han prøvde også å forklare de eldste hva som var galt med mamma.

Håvard satte seg selv i siste rekke i denne perioden. All hans konsentrasjon dreide seg om at kona skulle bli frisk og komme gjennom dette.

For meg spilte det nesten ingen rolle hva de sa, bare de møtte meg med blikket og kanskje ga meg et støttende smil, eller en klem.

Noen få pusterom fikk han likevel, da han innredet garasjeloftet mens Lukas sov. Av og til inviterte også gode naboer på en kaffe eller en prat, noe han satte stor pris på. Turene med Lukas ble også en avkobling, på samme måte som samvær med kompiser og sporadiske besøk på arbeidsplassen for å prate med kolleger.

Mot slutten av kreftbehandlingen var immunforsvaret til Miriam så nedkjørt at hun tre ganger utviklet infeksjon og måtte legges på isolat på sykehuset i Stavanger. Dette skremte Håvard og det plaget ham at han ikke kunne være sammen med henne hele døgnet, fordi han måtte være hjemme med de andre barna, men på dagtid dro han rett til Stavanger, med Lukas på armen.
 

Familiens ansikt utad

For Håvard var det viktig å ha full oversikt over situasjonen. Oversikten hjalp ham å holde seg sammen.

Likevel var han psykisk sliten, og paret opplevde mange krevende stunder; som når de ventet på prøvesvar, da Miriam mistet håret, fikk infeksjoner eller behandlingene ikke så ut til å virke.

– Men når du har barn rundt deg hele tiden, må du opptre samlet og holde motet oppe for alle i familien, slår Håvard fast.

Han beskriver rollen som pårørende som å være familiens ansikt utad i samfunnet, og spesielt hvis man har barn.

– De fleste du møter i nærmiljøet vet at du har alvorlig sykdom i familien. Mange visste ikke helt hva de skulle si. For meg spilte det nesten ingen rolle hva de sa, bare de møtte meg med blikket og kanskje ga meg et støttende smil, eller en klem. Å bare si noe er bedre enn å late som ingenting, understreker han.

Ofte hørte han også folk si at han bare måtte gi beskjed om han behøvde hjelp til noe.

– Som pårørende er det ikke så lett å be utenforstående om hjelp til konkrete ting. Derfor er mitt råd at de som vil hjelpe heller spør om det er greit de tar med seg sønnen din på fotballturneringen, tilbyr seg å klippe plenen din, passe barna slik at du får hvilt deg litt, eller kommer innom med en middag.

Slike konkrete handlinger betyr utrolig mye, forsikrer Håvard.

Har du spørsmål angående kreft? 

​Her kan du finne informasjon.

Ennå bare én frisk voksen

Han mener det er viktig at tilbudet om hjelp ikke opphører når kreftbehandlingen er ferdig.

– Det er ofte når familien skal tilbake til hverdagslivet en trenger litt ekstra hjelp og støtte for å klare overgangen. For vår del viste det seg at vi ikke skulle få tilbake en mamma med samme kapasitet som før. Da er det kjærkomment med hjelp i en hektisk hverdag hvor man kun er én frisk voksen i familien, påpeker han.

For Håvard og Miriam skulle hverdagen vise seg å bli varig forandret. Kona er hundre prosent ufør som følge av senskader etter cellegiften. Dermed er det fremdeles han som tar det største ansvaret for at familielivet skal gå rundt. Dette gjør han i tillegg til full jobb.

Til tross for mange tunge stunder mener ekteparet at de har et enda bedre og nærere forhold nå enn før. Jevnlig setter de seg ned og prater om alt de har vært gjennom. Da kan de også gråte sammen. Barna blir også hele tiden holdt orientert om hva som skjer med Miriam. Etter hvert som de blir eldre skjønner de mer av det som har skjedd.
 

En selvfølge å være der

Både for Håvard og Miriam har det vært viktig at barna skal lide minst mulig under situasjonen. Derfor prioriterer de å være sammen som kjernefamilie. Miriams begrensede krefter bruker hun til å være mamma og kone.

Selv om også Håvards liv er varig forandret, er han glad for at han har stått ved hennes side. Ektemannen er dypt takknemlig for at legene i Stavanger fant ut hva som feilte Miriam og at legene på Radiumhospitalet fikk henne kreftfri.

For Håvard var og er det en selvfølge å støtte Miriam, først i kampen mot kreften, og nå i kampen for å finne fotfeste i et liv med fatigue.

Tips & råd


Artikler med tips og råd til pårørende i ulike livssituasjoner, samt selvhjelpsmetoder.

Gå til Tips & råd

Min historie


Mange trur at berre unge og vaksne kan få ME, men barn kan også få det. Beate og Arild Strandberg si dotter var berre fem år då ho fekk diagnosen.

Les mer

Finn hjelp der du bor


En landsdekkende karttjeneste hvor du kan finne hjelpetiltak for pårørende, samt regionale og nasjonale støttetiltak. 

Gå til karttjenesten

FILMARKIVET

Her finner du korte undervisningsfilmer laget av praktikere, pårørende og forskere. De fleste filmene avslutter med drøftingsoppgaver.

HJELP DER DU BOR

I vår landsdekkende karttjeneste finner du gode hjelpetiltak lokalt og nasjonalt.
Vipps: 523 001
Epost
Chat
Telefon
Ris eller ros?
Utvikling: Destino / CMS: Destinet