Ta vare på deg selv
Ta vare på den syke
Ta vare på familien
Ta vare på barna
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
25. desember 2017

Jakten på en ny hverdag

Mannen til Janette fikk hjerneslag. Et hjerneslag rammer hele familien. Nå finner de fram i en ny hverdag.
Janette Røseth med familien
Rune hadde aldri vært syk før slaget. Men hjerneslaget førte blant annet til at han mistet halvparten av synet, han har nedsatt funksjon på høyresiden, og hukommelsen ble rammet ganske hardt, samt andre skader som påvirker ham i hverdagen. Han strever og med fatigue, der han kan bli totalt utmattet, uten forvarsel, forteller Janette Røseth, som jobber fulltid som psykolog ved Helsestasjonens familiesenter i Stavanger.

Ifølge legene hadde Rune et middels stort hjerneslag. Flere av skadene etter slaget er av den usynlige typen. Folk som møter han på gata, ser ikke at han har hatt slag. Det gjør det vanskelig for folk å forstå hva vi har gått gjennom og fortsatt går gjennom.
 

Tøffe tak

­Et hjerneslag rammer hele familien. Det har vært tøffe tak. De to barna våre reagerte forskjellig: Den eldste, da 11 år, trakk seg unna mens faren lå på sykehuset og var på rehabilitering. Den minste, da 3 år, trodde hun hadde mistet både mamma og pappa og gjorde alt hun kunne for å få mamma hjem igjen. Den eldste roet seg så fort hun fikk faren hjem, mens yngstejenta brukte lang tid, det tok nesten et år før hun forholdt seg til pappaen sin som før.

Etter slaget var jeg på en måte alenemamma lenge med ansvar for alt mulig. Eldstejenta måtte kutte ut svømmetrening, jeg hadde ikke mulighet til å kjøre henne dit. Før kunne Rune leke med barna i timevis, han hadde vært pappa med stor P, men nå orker han ikke lenger på samme måte. Barna har måttet lære å forholde seg til en annen versjon av pappa, en som blir fort sliten, som tåler svært lite lyd, som må skjerme seg også fra sin egen familie. Dette er en sorg for alle.

Før i tida hadde kommunen husmorvikarer, det kunne jeg trengt.

Store sko å fylle

Jeg syntes det har vært tungt å kjenne på at noen trenger meg hele tiden. Barna. Rune. Innimellom er jeg kjempesliten, sliten av alle omstillingene, av å være den som passer på, å måtte være både mamma og pappa. Det er store sko å fylle når man er dødstrøtt. Og dette er ikke en situasjon vår lille familie er alene om. Vi har en del kontakt med andre slagrammede og ser at de pårørende både får og tar mye ansvar.

Om jeg har fått avlastning? Nei, ikke fra det offentlige. Vi er avhengige av familie og nettverk. Mine foreldre har stilt opp mye, men resten av familien tror jeg strever med å skjønne hva vi har vært med på og fortsatt lever med. Da Rune lå på sykehuset, tok foreldrene mine ansvar for barna, jeg hadde ikke klart den tiden uten dem, uten at jeg visste ungene hadde det bra. Og en venninne dukket opp med mat den første tida. Jeg skulle ønske det var offentlige avlastningsordninger, for familien er så travle idag. 

I jobben min som psykolog, vet jeg hvor mye sykdom og kriser tærer på et forhold, vet hvor høy skilsmissefrekvensen er. Jeg vet også hvor mye det gjør med barn å bli pårørende før de er gamle nok til å helt skjønner hva som har skjedd. Vi har også opplevd hvor mye økonomien endrer seg når den ene ikke kan jobbe som før. Rune er i 40 prosent jobb nå, jeg er sykemeldt med jevne mellomrom, det blir så mye å bære. Det betyr at vi har måttet kutte ned både på små og store utgifter; mye mindre til reiser, mindre til mat, lavere klesbudsjett, vi har måttet snu opp ned på alt.

Dette skal vi klare

Men helt fra Rune lå på sykehuset, har vi tenkt: Dette skal vi klare. Dette får vi til. Utgangspunktet var at Rune kunne ha dødd. Det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, var å fortelle eldstejenta at pappa kunne dø. Men han overlevde. Og jeg visste fra første dag at vi var et godt team, og at jeg ville være i det teamet, uansett hvilken form Rune ville være i etter slaget.

Vi har startet en gruppe for unge slagrammede og pårørende for å dele erfaringer med andre i samme situasjon, og vi vil være en gruppe som tar vare på hele familien, både store og små.
 

Se fremover

En styrke etter slaget har vært vår evne til å nullstille oss, se fremover fremfor å sørge over at vi ikke kunne fortsette livet slik det var før. Vi leter hele tiden etter hva kan vi få til. Og det har vært seier på seier. Før reiste vi alle veier. Nå finner vi glede i slow living, finner glede i de små tingene, i den gode hverdagen. For en stund siden var vi på telttur hele familien til Månafossen. Fantastisk. Jeg bruker ikke tid på å savne det hektiske reiselivet vi har hatt, men vi gleder oss over det vi har fått være med på, for eksempel en tur til Island som jeg overrasket Rune med til vår 10 års bryllupsdag.

Jeg føler at vi har fått livet i gave. Vi har hverandre, har et godt fundament i ekteskapet, vi snakker mye sammen, snakker rett fram også om det som er vanskelig for hver av oss, vi skjermer ikke hverandre, men tar vare på hverandre gjennom åpenhet og ærlighet. Vi drar i samme retning.

Livet er annerledes, men fortsatt godt.
Infolapp%20med%20binders

Påvirkning på deg og familien​

Ønsker du å vite mer om vanlige reaksjoner og belastninger og finne tips og råd for hvordan familien kan håndtere situasjonen?

Her kan du lese mer om dette:
Group%20947
Din egen helse
Group%20947
Endrede roller og hverdagsliv
Group%20947
Tips og råd
Group%20947
Søsken
Ellipse%2035
Screenshot%202021-04-06%20at%2014_09_55
Tekst:

Marie Rein Bore

Journalist
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut