Dottera Hilde fekk store hovudskadar etter ei sykkelulukke i 2014 og har sidan den gong trengt mykje oppfølging til trening, praktisk hjelp og oppmuntring.
Hilde kan mellom anna ikkje gå skikkeleg, og har problem med den eine armen. Ho har ikkje fått psykiske funksjonsnedsettingar som følgje av ulukka.
Det er tungt
– Eg har vore, og er ennå, veldig bitter over at vår familie skulle bli ramma så hardt. Stundom lurer eg på kva gale me har gjort.
Likevel kan eg ikkje tillate meg å bli verande i tungsinnet, for barna mine treng meg. Difor prøver eg heile tida å snakka positivt til meg sjølv.
I starten fekk eg det ikkje så godt til, men eg blir stadig betre, seier Marie Erevik Oaland frå Forsand, som nyleg hadde eit års permisjon frå jobben for å kunne stille opp ekstra mykje for dottera.
Ho legg til at ho veit at ting kunne gått svært mykje verre, dottera kunne døydd i ulukka. Intelligensen er også som før, men ho slit med ulike fysiske funksjonshemmingar.
Livet sett på vent
Marie er innstilt på at ho må setja sitt eige liv på vent i nokre år til, slik at dottera blir mest mogleg rehabilitert og sjølvhjelpen.
Dottera har sitt eige husvære like i nærleiken av foreldra sitt hus. Ho greier det meste i kvardagen sjølv, men mor er med og hjelper henne med trening.
Samstundes er ho motivator og ser det som ei viktig pårørandeoppgåve å heile tida pusha dottera mot nye mål. Få henne til å gå ut i verda att og ta livet tilbake.
Men Marie har lært seg å setja grenser, seie at nok er nok, no må eg ha litt fred. Det kan likevel vere krevjande å smette inn eigentid.
I haustferien hadde Marie planar om å reise på hytta heilt åleine, men då fekk Hilde brått innvilga ny tid på Catosenteret, så dermed prioriterte mora å bli med henne på treningsopphaldet.
Skap deg pusterom
Likevel er ho oppteken av å setja grenser og ta seg pausar.
– Det må du for det tener ikkje dotter mi at eg slit meg heilt ut. Mannen min og eg prøver dessutan alltid å komme oss på eit par utanlandsturar i året, for å kunne kopla heilt av, berre oss to.
Ellers er det viktig å heile tida skape deg små pusterom i dagane, gjere noko som berre dreier seg om deg. Å gå ein tur, strikke, arbeide i hagen, eller lese ei bok, seier ho.
Det er viktig for henne å halde seg sterk og oppreist slik at ho kan pushe Hilde mot stadig nye mål i åra som kjem.
Då også dottera blei funksjonshemma, visste Marie kva ho gjekk til, men ho er overraska over at systema er like tungrodde nå som for 30 år sidan då ho måtte kjempa for hjelp, tilrettelegging og behandling til eldsteguten.
– Det opprører meg. Me seier at alt er så bra i Norge, og ja, det kan bli bra, men då må du orka kjempa for rettane dine, eller ha nokon pårørande som gjer det for deg. Heile tida må du stå på, mi erfaring er at ingenting kjem av seg sjølv.
Hadde ikkje Hilde hatt oss foreldre, fryktar eg at ho kunne blitt stuva bort på ein gamleheim, seier mora.
Styrer informasjonen
Marie har også vore klar på at ho ikkje heile tida ønsker å svara på spørsmål om korleis det går med dottera, uansett kor velmeint interessa måtte vera.
– Eg fortel gjerne, men poenget mitt er at eg fortel når eg sjølv vil det. Og like etter ulukka måtte eg faktisk beskytta meg sjølv, sidan eg kom på gråten kvar gong eg skulle snakka om dotter mi, seier Marie.
Hennar oppleving er at omgjevnadane fort gløymer det som har skjedd og kva dei pårørande og den skadde må leva med etter ulukka. Alle har sin kvardag, og medynken er tidsavgrensa.
Ho seier at åra har mildna den verste sorga, men innser at det alltid vil kjennast litt sårt å tenkja på at Hilde, sjølv om ho er topp motivert til å trena og stadig gjer framskritt, aldri vil bli heilt som ho var før ulukka.
For mora kjennest det som hende Hilde verre enn å få eit barn som blei fødd funksjonshemma. Marie kjenner seg veldig godt igjen i diktet «Velkommen til Nederland» av Emily Pearl Kingsley.