download (5)

Hennes mor var rusmisbruker

Jeg tror at av og til sliter pårørende mer enn rusmisbrukeren selv, sier artisten Toni Gundersen.
marie
Marie Rein Bore
Journalist
Toni Gundersen hadde en mor som var rusmisbruker i mange år. 31. august, på minnedagen for de som har dødd av rusmisbruk, skal Toni synge på et arrangement på Arnageren. Og på minnegudstjenesten i St. Petri kirke om kvelden, skal datteren Kaja Gundersen Røssland synge.

Nå jobber Toni Gundersen i Pøbelprosjektet, holder kurs og bruker sin erfaring som pårørende når hun snakker med «pøblene» som hun kaller dem. Ja, for pøbel betyr egentlig folk, sier hun.
 

Vanskelig bagasje

Jeg snakker om at det å ha en vanskelig bagasje fra oppveksten, kan snus til noe positivt. Det er en gjeng der mange har vanskelig bagasje selv, noen har ruset seg, noen har krevende pårørendeforhold. At jeg snakker om min bakgrunn, gjør det lettere for andre å åpne seg, sier Toni Gundersen.

I boka «Den usynlege smerta», forteller Toni og hennes far om det å ha mor og ektefelle som etter hvert ruste seg på smertestillende medikamenter og alkohol. Gro Skartveit har skrevet boka, og den forteller også om andre pårørende i svært vanskelige situasjoner. 

Toni forteller i boka at da hun var rundt ni år, begynte mor å forandre seg sakte, men sikkert. Hun var fremdeles den trygge og gode, men innimellom hendte det ting som barn ikke kunne forstå. Mor forandret personlighet. Hun kranglet mye, sa ting hun ikke hadde sagt før, og som hun ikke mente.

Ofte når dette skjedde, rømte Toni til besteforeldrene. Men hun greide ikke å forklare dem hva som var galt. Det var så vanskelig å finne ord.

Da Toni var rundt 12 år, merket hun at moren begynte å bruke mer tabletter enn før. Hun fikk piller på grunn av migrene, og når moren tok disse tablettene, ofte kombinert med alkohol, forandret hun seg. Hun kranglet, oppførte seg rart. Gjennom årene var det flere ganger moren låste seg inne og truet med å ta livet sitt med en overdose tabletter.

Toni forteller om en gang: Moren låste døren mens faren og Toni ble stående på utsiden, livredde for hva hun kom til å gjøre. Faren brøt opp døren for at moren ikke skulle gjøre noe galt.

Men Toni forteller at moren hele tiden fornektet at hun hadde et rusproblem.

Da Toni var 20, tok hun for første gang kontakt med morens lege og fortalte om problemene. Legen forsøkte å trappe ned på medisinene. Men moren bare skiftet lege. Det skjedde flere ganger. Men så kom fastlegeordningen, og Toni tok kontakt med morens fastlege.

Men ikke noe skjedde. Moren klarte å overbevise legen om at hun ikke hadde noe rusproblem. 

Toni tok kontakt med legen en rekke ganger, og han lovet å ta tak i problemet. Men ingenting skjedde ...

Barn og unge 
Her finner du mer om barn og unge som pårørende.

Noen år seinere fikk de henne inn på et seks ukers opphold på et behandlingssenter. Men ikke lenge etter var det like ille som for. Toni forteller i boka at på dette senteret ble det sagt at det hjalp ikke hva man enn gjorde, hvis de som ruset seg, ikke erkjente at de var avhengige av rus. Så lenge erkjennelsen ikke var til stede, var det heller ikke noe grunnlag for forandring.

Det ble også fokusert på at det ikke hjalp noen at man hele tiden kontrollerte den som ruser seg. Varige endringer kan ikke presses på noen. Det er den som ruser seg, som har ansvaret, ikke de pårørende.

Da moren var 70 år, døde hun. Men sorgprosessen over moren hadde Toni hatt i mange år. Den tøffeste sorgen var før, og ikke etter, moren døde. I over 35 år hadde misbruk av medikamenter og annen rus styrt livet hennes. Dette hadde preget hele familiens liv.
 

Hvordan er Tonis situasjon i dag?


Vi møtes til en kopp kaffe:

– Du har vært p��rørende både som ungdom og voksen. Hva har det gjort med deg som menneske?

– Det har ført til at jeg har blitt en ganske kontrollerende type menneske. Jeg hadde en god barndom, men fordi mors rusmisbruk førte til at jeg opplevde svik i livet, kontrollerer jeg i et forsøk på å hindre at noe vondt skjer igjen. Jeg brukte mye tid i ungdommen i et forsøk på å kontrollere eller stanse mors rusmisbruk. Jeg har opplevd at det verste kan skje, og er redd for å oppleve det igjen. Jeg prøver å ta meg sammen, og skulle ønske jeg kunne slappet litt mer av. Men jeg er en vandrende katastrofealarm.

Samtidig har jeg lært meg at det går an å bruke humor, midt oppe i tragedien. Det går an å se med galgenhumor på den galskapen som rusmisbruk er, ikke bare dyrke det vanskelige og negative.

Når et menneske opplever slike ting som jeg gjorde, kan man også bli et sterkere menneske. Hvis man flyter gjennom livet uten hindringer, bygger man opp mindre styrke. Uansett hvor tragisk det er, lærer man noe, på godt eller vondt.

– Hvordan har det preget ditt syn på smertestillende medikamenter og på rusbruk?

– Jeg har ikke noe imot medikamenter, de trengs, men de skal brukes på en riktig måte. Jeg har ikke noe i mot alkohol heller, og tar en fest titt og ofte. Det er forskjell på bruk og misbruk.

– Hva er ditt budskap til helsevesenet?

– Det må være mulig for leger å nekte å gi pasienten medikamenter når de får vite at medisinene blir brukt til å ruse seg på. Jeg tok kontakt med legen mange ganger uten at det hjalp. Dessuten bør det være mer samarbeid mellom pårørende og helsevesenet slik at pårørende får viktig informasjon. Mor var lagt inn flere ganger uten at vi fikk beskjed. Det må være åpenhet og samarbeid med familien.

– Har du i voksen alder fått hjelp til å takle problemene med å ha vært en ung pårørende i en vanskelig situasjon?

– Fastlegen min anbefalte å søke akutt hjelp da jeg hadde en tung periode etter samlivsbrudd, slik at jeg kunne snakke med en psykolog også om det vanskelige i fortiden. Men jeg fikk avslag på forespørsel om akutt hjelp, og seinere har jeg tenkt at jeg egentlig ikke har behov for profesjonell helsehjelp til å se på min oppvekst. Jeg er ikke motstander av slik hjelp, jeg har bare ikke følt at det var nødvendig.
 

Råd til unge pårørende

– Hva er ditt viktigste råd til unge pårørende som sliter fordi far eller mor ruser seg?

– Jeg vil si: Det er ikke din feil at den du er glad i, ruser seg. Du kan heller ikke tvinge noen til å slutte å ruse seg. Og ikke tvil på at du kan ha stor kjærlighet selv om du må sette grenser.

Dessuten er mitt råd at det kan være du må kutte bånd, slik jeg måtte for å ta vare på meg selv og egne barn. Og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det.

– 31. august blir den årlige minnemarkeringen for de som døde av rusmisbruk. Du skal synge på et arrangement på Arnageren. Hvorfor har du sagt ja til å være med?

– Fordi jeg synes at fokus på pårørende er viktig. De får ikke så mye oppmerksomhet. Men mange sliter. Jeg tror at av og til sliter pårørende mer enn rusmisbrukeren selv.

Og sangen jeg skal fremføre, handler om min mor. Den heter «Havarera». Det handler om å ville gjøre alt for å hjelpe et menneske som ruser seg. Men det går en grense. Hvis for eksempel et menneske velger å dra ut på sjøen i forferdelig vær, så er det ikke solidaritet å bli med. Voksne mennesker må ta ansvar for sine valg. Man kan ikke alltid redde noen. Det er ikke noe å gjøre. Slik lyder det i Havarera: «Men sko du havarera, blir det ikkje med meg».

Har du spørsmål angående rus og avhengighet? 

​Her finner du nyttg informasjon.

Tips & råd


Artikler med tips og råd til pårørende i ulike livssituasjoner, samt selvhjelpsmetoder.

Gå til Tips & råd

Min historie


Marit og Terje Vignes var heilt uvitande om at sonen Oddvar  i Oslo ikkje ønska å leva lenger og...

Les mer

Finn hjelp der du bor


En landsdekkende karttjeneste hvor du kan finne hjelpetiltak for pårørende, samt regionale og nasjonale støttetiltak. 

Gå til karttjenesten
Epost
Chat
Telefon

TILBAKEMELDINGSSKJEMA

Fyller du ut skjemaet hjelper du oss
med utvikling av denne nettsiden!
Utvikling: Destino / CMS: Destinet