anne-marie-haga-pollestad

Følelsen av skyld og skam blir lettere når man deler med andre

Jeg har følt mye skyld og skam. Jeg skjemtes fordi familien min ikke var som alle andres. Hun vokste opp i en familie der faren slet med rus og moren med psykiske vansker.
marie
Marie Rein Bore
Journalist
Hun vokste opp i en familie der faren slet med rus og moren med psykiske vansker. Etter at hun ble pensjonist, har hun skrevet boken "Noe forferdelig vil skje".  Den handler mye om hvordan det var å være barn i en familie der begge foreldre strevde, og der det var mye kaos og usikkerhet. Men boken handler også om hvordan hun i godt voksen alder begynte å undersøke hva slags behandling moren hadde fått i psykiatrien i Rogaland.
 

«Sinnssyk»

Hun forteller i boken at lenge etter at moren døde, fikk døtrene en samtale med en psykiater. Han gjennomgikk morens journal med dem.

– Han fortalte at mor hadde blitt medisinert så sterkt at hun ikke kunne fungere verken som husmor eller mor. Han sa at hun hadde fått store doser nevroleptika som en brukte når folk hadde fått schizofrenidiagnose, selv om hun ikke var «sinnssyk», som vi sa den gangen. Jeg fikk låne mors journal for å finne ut mer selv. Men jeg syntes journalen var rotete og lite systematisk. Kanskje er det et bilde på psykiatrien selv? undres Anne Marie.

Anne Marie Haga Pollestad 

Lenke til Anne Maries bok «Noe forferdelig vil skje».

– Jeg var en skoleflink elev og trivdes med bøker. Jeg levde på en måte mitt liv der, kunne gå fra kaoset hjemme og inn i min egen verden.

Hun sier at det har nok skjedd en utvikling i psykiatrien:

– Mors historie fant sted på 60-, 70- og 80-tallet. Det er annerledes nå. Dale har blitt lagt ned. Det er andre behandlingsmåter, andre medisiner. Men tvang blir fortsatt mye brukt. Jeg er kritisk til tvangsbehandling, inklusive tvang i barnevernet. Jeg er også skeptisk til elektrosjokkbehandling, en behandling som fremdeles blir brukt, sier Anne Marie.

Hun er sosionom, har jobbet i helse- og omsorgstjenesten. Og hun tok for en del år siden en videreutdanning innen psykisk helsearbeid. Når hun ser tilbake på yrkeslivet sitt, sier hun at hun har hatt en interessant og utfordrende jobb, også innen psykiatrien. Mer og mer hun har vært opptatt av forholdene til de mest sårbare, og likeledes opptatt av pårørendes vanskelige situasjon.

– Du var selv en pårørende, et barn i en svært vanskelig hjemmesituasjon. Hvordan er din historie?
 

Far drakk

– Jeg var eldste barnet, og vi hadde det godt da jeg var bitteliten. Vi bodde hjemme hos mine besteforeldre. Far drakk nok allerede da, men ikke så jeg merket det. Men da besteforeldrene døde, flyttet vi over til eget hus. Mor hadde nok hatt mye støtte av sine foreldre. Nå ble det mindre med penger, mindre praktisk hjelp og støtte, og far ruset seg mer.

– Når skjønte du at du levde under andre forhold enn venninnene?

– Når jeg var hjemme hos dem, eller var med på hytteturer. Det var roligere, mer orden, mer på stell. Og jeg skjønte at fars rusbruk ikke var noe vanlig.

– Ble du plaget på skolen på grunn av hjemmeforholdene?

– Nei, jeg ble aldri mobbet fordi far drakk. Jeg hadde gode venninner, vi bodde i et bra strøk. Vi var mye ute og lekte, og jeg kunne komme hjem til venninner. Jeg likte at det var rolig, og at det var god mat. Jeg likte meg også godt på skolen. Jeg var en skoleflink elev og trivdes med bøker. Jeg levde på en måte mitt liv der, kunne gå fra kaoset hjemme og inn i min egen verden. Jeg flyktet vel inn i skole og bøker, der var det orden og struktur.

– Vet du om skolen eller naboer tok kontakt med barnevernet fordi det var vanskelig hjemme hos dere?

– Det tror jeg ikke. Og jeg er på en måte glad at ikke barnevernet kom og tok oss ungene. Da hadde familien blitt splittet, vi hadde endt på Waisenhuset.

Hun forteller at faren drakk mye, måtte slutte i en jobb, begynte i en ny. Men han klarte alltid å være i arbeid. Hjemme merket hun at moren ble mer og mer trøtt, lå mye, var i kontakt med lege, fikk medisiner. Første selvmordsforsøket kom da de var på besøk hos farens slekt ute på Jæren.

Jeg ble tidlig en ekstra mamma. Måtte tidlig lære å stelle klær selv, lære å lage mat.

Barn og unge

​Her kan du lese mer om barn og unge som pårørende.
Det var lite struktur hjemme, mor var i perioder på sykehuset, men ble ikke noe bedre, tvert imot.

– Jeg var 19 år da yngstemann ble født. Jeg ble tidlig en ekstra mamma. Måtte tidlig lære å stelle klær selv, lære å lage mat. Far prøvde nok å lage mat, men det var ikke alltid så vellykket. Etter hvert følte jeg at jeg måtte være mor og far, for mor og far også, sier hun.

Anne Marie forteller at hun var 16 år da hun første gangen tok kontakt med kommunens hjelpeapparat, nemlig edruskapsnemnda, for at de skulle gjøre noe med farens rusbruk.

– Jo, han ble sendt på et behandlingssted. Mor blomstret litt opp da han var borte, var gladere. For fars rusbruk var hardt for hele familien. Han slo ikke, mor og far var glade i oss, vi var aldri utsatt for vold.  Men rusen fører til at et menneske mister ansvarsfølelse, mister empati, er ikke i stand til å ta vare på seg selv, det er en forferdelig sykdom. Far kom tilbake igjen fra behandlingsstedet, men han hadde sprukket allerede på båten hjem, forteller hun.
 

Hva berget deg

– Hvis du skulle summere opp hva som berget deg, alt du ble et løvetannbarn som har klart deg gjennom livet?

– Jeg hadde trygge og rolige år som bitteliten da vi bodde hos mine besteforeldre. Jeg trivdes på skolen og gjorde det godt der. Jeg hadde gode venninner, kunne være med dem hjem, og deres mødre stilte opp.

– Kan det være noe bra ved å vokse opp slik du gjorde?

– Jeg lærte å stå på. Under slike forhold kom ingenting av seg selv. Det har gitt meg en styrke, når jeg kom meg gjennom dette, kan jeg klare mye.

Men samtidig har barndommen hele livet ligget der som en svøpe. Som ungdom var jeg avvisende, kunne jo ikke ta med noen hjem, fordi alt var så uforutsigbart hjemme. Det var økonomiske begrensninger, kunne ikke reise på tur sammen med andre.

Og jeg har hatt opp- og nedturer i eget liv. Men jeg har opplevd at det å skrive hjelper meg. Jeg begynte å skrive blogg, og nå har jeg altså skrevet denne boken. Jeg tror også at min egen bakgrunn har hjulpet meg i min jobb til å forstå mye om hvordan psykiske problemer kan oppstå.

Jeg tror hvis mor kunne fått mer hjelp og avlastning, kunne hun klart seg bedre. I stedet var det tvangsinnleggelser på Dale. Jeg tror tidlig hjelp og omsorg i psykiatrien er mer fruktbart enn mye medisiner og tvangsbruk. 

Har du spørsmål angående psykiske lidelser eller rusavhengiget? 

​Her kan du finne informasjon.

Tips & råd


Artikler med tips og råd til pårørende i ulike livssituasjoner, samt selvhjelpsmetoder.

Gå til Tips & råd

Min historie


For 19 år sidan blei Andreas Wiese og Line Lindsetmo foreldre til Frida og det meste blei annleis.

Les mer

Finn hjelp der du bor


En landsdekkende karttjeneste hvor du kan finne hjelpetiltak for pårørende, samt regionale og nasjonale støttetiltak. 

Gå til karttjenesten
Epost
Chat
Telefon

TILBAKEMELDINGSSKJEMA

Fyller du ut skjemaet hjelper du oss
med utvikling av denne nettsiden!
norgeskart web

FINN HJELP OG FELLESSKAP DER DU BOR

I vår landsdekkende karttjeneste finner du
gode hjelpetiltak lokalt og nasjonalt.
Utvikling: Destino / CMS: Destinet