– Hjå oss er det ikkje heile tida eit jag etter pengar. Det fjernar stress og let oss holda fast i integriteten i arbeidet vårt. Det viktigaste med min jobb er å sørga for at me kommuniserer godt med dei pårørande og å verne om omdømmet til alle dei dyktige kvinnene som jobbar her, seier ho.
Pårørande? Eg??!
Før ho byrja å jobba med Pårørendesenteret var ho ikkje klar over si eiga pårøranderolle. Kristin definerte seg aldri som pårørande, men forstod raskt at ho også hadde hatt denne rolla store delar av livet. Først som dotter til ein far som sleit med fysiske utfordringar etter polio og seinare som stedotter til ein mann som tok livet sitt.
Ei oppleving i tilknyting til stefaren har fått stor innverknad på korleis ho møter dei som ringer til senteret.
Stefar hennar byrja å slita psykisk og prøvde til slutt å ta livet sitt. Etter sjølvmordsforsøket skulle han få behandling på ein poliklinikk.
– Mor mi ringte klinikken for å høyre når timen var sett opp, men dei kunne ikkje finne han igjen i systemet. Ikkje før etter at han hadde tatt livet sitt fekk me brev i posten om at han hadde time likevel, fortel Kristin som skundar seg med å påpeke at mora blei godt ivaretatt av klinikken i etterkant.
– Eg kan jo ikkje vita kor mykje det hadde å sei at me ikkje fekk noko ordentlig svar den dagen, men tanken er der jo. Dette viser meg til fulle kor viktig det er å møta folk med eit ope sinn, tid og respekt. Då leiter og undersøker eg heller litt ekstra dersom det er noko eg ikkje finn ut av, poengterer ho.
Ho veit aldri kva som kjem
Sjølv har ho inga helsefagleg rolle, men sidan ho også tek i mot innkommande telefonar, skjer det rett som det er at ho får pårørande på tråden.
– Og du veit aldri kva som kjem, fortel ho.
Spørsmåla til Senteret er ofte veldig konkrete. Det kan vere ei jente som lurer på kva ho skal seie til kjærasten sin når han kjem heim frå psykiatrisk, etter å ha prøvd å ta livet sitt dagen før. Eller ei mor som lurer på korleis ho skal halda ut å leva med ein son med Asperger.
– Eg tar meg alltid tid til å lytta, men eg er forsiktig med å gi råd, det overlèt eg til fagfolka. Her på Senteret er me opptekne av å leve opp til mottoet vårt som mellom anna er å vere imøtekommande og tilgjengelege. Desse verdiane må me oppføre oss i tråd med, uansett om innringaren er ein som eigentleg prøver å få tak i kommunen for å snakke om eit skjøte, eller om det er eit menneske i djup krise, seier Kristin.