Søsken

Søsken til en med sykdom og funksjonsnedsettelser vokser opp med mer bekymringer og større følelse av ansvar og omsorg enn andre barn. Voksne må hjelpe søsken å huske på sine egne behov. 
Å snakke godt sammen
Søsken til barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse må forholde seg til et annet hverdagsliv enn sine jevnaldrende. Det er som regel en annen som trenger mer tid med foreldrene, som krever mer oppmerksomhet og større grad av omsorg. Det er slik det er, og søsken forstår og håndterer dette om de blir inkludert og det er åpenhet om sykdommen. Les om det å snakke med barn som pårørende her.
 
Mange søsken blir utrolig gode til å ta vare på andre. Som pårørende har de gjennom livet, gjentatte ganger, erfart at de har evnen til å gjøre livet bedre for dem de er glade i. Det er en nyttig erfaring å ta med seg. Mange har også lært seg å bli gode på å håndtere følelser på egenhånd. Kanskje trekker de seg tilbake når de får det vanskelig. Kanskje prøver de å ikke kjenne så mye etter eller sette ord på hva de føler. Kanskje finner de måter å trøste seg selv på. Kanskje avleder de vanskelige følelser ved å spille spill, trene, oppsøke venner eller ved å gjøre andre ting. Dette er helt normalt. Problemet oppstår dersom søsken ikke i tillegg til dette erfarer at det går an å få trøst og støtte hos voksne, at de må håndtere alt alene.  

Det er viktig at søsken kjenner at de er akkurat like betydningsfulle og akkurat like mye verdt som den som er syk. De må kjenne at de blir tatt vare på og at voksne er der om de skulle trenge dem. Vissheten om, og erfaringen med, dette er viktigere for søsken enn at voksne tilbringer like mye tid sammen med dem som med den som er syk.
 
I mange familier hvor barn er syke eller har en funksjonsnedsettelse kan det være vanlig at foreldrene tilbringer mer tid med barna hver for seg. Man blir på en måte en mer «delt» familie. For noen kan dette være en sorg, andre kan oppleve at de får bedre og tettere kontakt med hverandre på den måten. 

Vær også oppmerksom på at mange søsken tar mer ansvar enn det voksne ber om. Det kan være storebroren som er best til å gi den syke lillesøsteren kveldsmat, eller søsteren som setter seg med Ipaden sammen med broren for å avlede når medisin skal gis eller iler trøstende til hver gang den som er syk er lei seg. Søsken tar ofte ansvar, ser hva folk trenger og utfører handlinger – uavhengig av hva de er bedt om å gjøre. Foreldre må derfor være bevisste på hvilke oppgaver søsken får og påtar seg, om de er ok og hjelpe dem til å sette grenser dersom dette er nødvendig. Dersom oppgavene de gjør går ut over deres mulighet til utvikling og trygghet, så gjør de for mye. Vær samtidig oppmerksom på at søsken er forskjellig. For noen søsken oppleves det svært positivt å være en som er i stand til å hjelpe den de er glad i. Det må bare ikke bli for mye.

Svært mange foreldre er plaget av dårlig samvittighet for at de får for lite tid med de andre barna.


Mange kan leve i svært pressede situasjoner, i en mer eller mindre konstant unntakstilstand, særlig de første årene. Selv om man som foreldre gjør de riktige tingene, kan man ikke unngå at søsken og barn til tider reagerer. Det er normalt. Det er stor forskjell på barn og noen er mer sårbare enn andre. Tilleggsbelastninger utenom familiesituasjonen, på skole, blant venner etc. kan også være utslagsgivende. Barn som har søsken med utviklingshemming kan oppleve mobbing både av sitt søsken og seg selv. Å være alene-søsken til den som er syk eller har en funksjonsnedsettelse, kan også oppleves vanskelig. 

Søsken må erfare at de kan oppsøke voksne når de sliter med vanskelige følelser, selv om den som er syk «objektivt sett» har det verre. De trenger å vite at foreldrene er der for å støtte dem. De trenger å kunne sette ord på egne behov, ønsker og følelser og oppleve seg verdifulle – i kraft av at de er seg selv, ikke bare fordi de er flinke til å være tilstede for andre. De trenger også å vite at de har lov til å ha kompliserte følelser overfor den som er syk. Det går an å være glad i og inderlig irritert på en som er syk. Det er greit å være sjalu, flau, irritert og frustrert. Søsken trenger hjelp og tillatelse til å uttrykke følelser som er vanskelige.

Søsken trenger å vite at foreldrene også kan være bekymret for dem, og at de har tid til dem. Å takke ja til avlastning eller legge opp til at andre tar vare på det syke eller funksjonshemmede barnet innimellom, gir søsken et tydelig signal om at du vektlegger å bruke tid også med dem.

 

Hvis jeg skulle trenge dem, kan jeg stole på at de kan stille opp da og at de har tiden til meg også? Det er det vi trenger å formidle til barn.                                                                      

Psykologspesialist Torunn Vatne , om søsken, 2015 

Tenk over:

  • Hvilke endringer har søskenet opplevd som følge av sykdommen? Er det noe de lurer på?
  • Hvor tilgjengelig er du?
  • Er søskenet bekymret for hvordan du har det? Forteller han/hun uoppfordret om sine bekymringer?
  • Har du tid til å snakke med barna / de unge om det de opplevde på skolen?
  • Vet du hva det er viktigst for barna dine at du er tilstede på?
  • Har barnet som er sykt andre venner enn sine søsken?
  • Hvordan har barn og unge det med vennene sine? Kan søsken ta med andre barn hjem?
  • Hva vet de som er rundt dere om sykdommen til barnet som er sykt? Hvordan kommer sykdommen til uttrykk sosialt, fysisk, følelsesmessig, praktisk?
  • Hva tenker søskenet om fremtiden? Har du som forelder noen forventninger til hvilken rolle søskenet skal ha i livet til den som er syk?
  • Har søskenet behov for å treffe andre søsken i samme situasjon?

    Se film om søsken til barn med funksjonsnedsettelser her.
Epost
Chat
Telefon

TILBAKEMELDINGSSKJEMA

Fyller du ut skjemaet hjelper du oss
med utvikling av denne nettsiden!
Utvikling: Destino / CMS: Destinet