Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Mange, både foreldre og fagfolk, synes det er utfordrende å snakke med barn som pårørende, fordi de er redde for å gjøre feil eller vondt verre. Barnevernspedagog og forfatter, Solveig Fjermestad, kjenner seg igjen.
– Fallgruvene syntes mange. Det var i det hele tatt mye å være redd for i samtale med barn, sier den erfarne pedagogen og refererer til opplevelsen hun satt igjen med etter endte studier i barnevernspedagogikk.
Skrev bok om emnet
Solveig Fjermestad har siden 2016 jobbet som barneansvarlig ved NKS Veiledningssenter for pårørende i Sandnes, og har videreutdannet seg innen tverrfaglig psykisk helse. I tillegg er hun godkjent FO-veileder og har sertifisering i foreldreveiledningsprogrammet COS-P. Hun er forfatter av boka «Barn som pårørende – Hvordan snakke med barna til den som er psykisk syk eller rusmiddelavhengig», der hun har satt sine mangeårige erfaringer fra nettopp samtaler med barn i system. Psykologspesialist Arnt Ove Engelien omtaler boken slik:
«Dette er en lærerik bok for alle som ønsker å bli bedre til å snakke med barn om vanskelige ting. Gjennom sterke eksempler får vi hjelp til å forstå hvordan det er å være barn som er pårørende, og gode tips til hvordan vi kan snakke med dem på måter som hjelper.»
– Da jeg begynte som barneansvarlig ved NKS Veiledningssenter for pårørende, kjente jeg meg først ikke trygg nok til å gå inn i samtaler med barn over tid, men jeg oppdaget fort at det ikke var så vanskelig som jeg fryktet. I tillegg erfarte jeg hvor utrolig viktig det er for barn som pårørende å kunne snakke om sårbare og vanskelige ting med trygge voksne, sier hun.
Foreldrene med
Hun foretrekker å ha foreldrene med i samtalene slik at de kan plukke opp ideer til hvordan de selv kan snakke med barnet hjemme. I tillegg er det greit at de får riktig informasjon om noe skulle være uklart.
Solveig Fjermestad hadde ingen planer om å skrive bok, men noe skjedde da hun, som veldig mange andre, satt på hjemmekontor under korona.
– Vi fikk mange positive tilbakemeldinger på barnesamtalene våre og forsto etter hvert at vår erfaring og kompetanse hadde betydning både for barn og deres familier, forteller hun.
I koronatid begynte Solveig Fjermestad å skrive den boka hun savnet som student.
Praktisk nyttig
– Jeg startet med det jeg har opplevd som utfordrende selv og gikk så videre til å beskrive barn som pårørende og hvordan vi kan forstå dem og de belastningene og behovene de har. Hvordan vi skal forklare barn at de er pårørende, belyses også, og selvsagt hvorfor vi skal samtale med dem – og hvordan, forteller Solveig som også fikk noen foreldre til å skrive sine historier.
Det er ikke alltid barnet vil prate, men vi må fortsette å spørre.
Solveig Fjermestad beskriver ofte den voksnes atferd når hun skal hjelpe barnet til å forstå sin rolle som pårørende og hvorfor barnet i mange tilfeller ikke kan besøke forelderen som er psykisk syk eller som har utfordringer med rus.
– Jeg hadde en jente her en gang som ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne være sammen med faren, som i utgangspunktet var av og på rus. I en av samtalene våre begynte jeg å beskrive et besøk hos pappa og sa: «Når du kommer til pappa, er han kanskje trett og ligger på sofaen og sover, så du ikke får hjelp med leksene. Etter hvert ringer det kanskje på døra og en person, som du synes virker litt skummel, kommer inn. Og om kvelden er det ikke sikkert pappa husker på at du skal ha kveldsmat eller pusse tennene.»
Noen dager etter ringte moren og fortalte henne at datteren hadde begynt å fortelle om situasjoner som liknet beskrivelsen i samtalen. Datteren ga også uttrykk for at hun skjønte hvorfor hun ikke kunne besøke pappa når hun ville.
Du må spørre!
Ifølge Solveig Fjermestad er det å klare å se barnet og anerkjenne det de sier, viktigst av alt. Hun forteller om en jente som vokste opp i et hjem med omsorgssvikt og som hadde det spesielt tøft gjennom de tre årene på ungdomsskolen.
– Jeg spurte henne: «Hva skulle du ønske de voksne hadde gjort?» «De skulle ha sett meg og spurt meg om hvordan jeg hadde det?» «Ville du ha svart dem da?» «Å, nei, men kanskje en dag...»
– Vi må aldri slutte å spørre! nærmest proklamerer Solveig Fjermestad.
– Det er ikke alltid barnet vil prate, men vi må fortsette å spørre.
Fagbokforlaget, som har gitt ut Fjermestads bok, presenterer denne på følgende måte: «I boka lærer du mer om hvordan du kan se, spørre og forstå og hvordan du kan øve på å bli så trygg at du ikke nøler med å snakke med barn på en måte som gjør at de merker at du lytter. Boka har flere eksempler fra barnesamtaler forfatteren har gjennomført i sitt arbeid ved barneverntjenesten og NKS Veiledningssenter.
