Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Rådet kommer fra psykolog Olga Vanessa Lehmann, som er opptatt av at god dialog som regel trenger forberedelser enten gjennom egenterapi eller i samtale med andre.
– Når et familiemedlem eller en venn er kronisk syk, blir utsatt for en ulykke eller får en sykdom, er det vanlig at tanken om døden melder seg. Tiden kan oppleves som knapp og situasjonen gjør oss mer sårbare og setter som regel også fyr på ubearbeidede følelser, fastslår psykolog Olga Lehmann, som jobber som førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Stavanger (UiS). Hun er utdannet i hjemlandet Colombia og i Italia, er bosatt i Norge, der hun har autorisasjon som psykolog, og har også utgitt flere fagbøker og -artikler. Lehmann er spesielt opptatt av å fremme psykisk helse gjennom empati, medfølelse, selvfølelse, menneskelige forbindelser og meningen med livet.
Ubearbeidede følelser
– Det er ikke rart at bevisstheten rundt ubearbeidede følelser blir større i en pårørendesituasjon, der tanken om «å fikse» det som eventuelt måtte være uoppgjort i enda sterkere grad trer fram. I terapirommet benytter vi gjerne «stolarbeid», en teknikk der man har samtaler med folk som ikke er i rommet for å få tak i det som er ubearbeidet – for egen del. Etter å ha bearbeidet dette i terapirommet, velger noen å ta samtalen med den det gjelder, mens andre lar det være. Å forberede seg, gjerne også skriftlig, er imidlertid viktig enten man gjennomfører samtalen eller ikke, påpeker psykologen, som har jobbet mye med «terapeutisk skriving» som en del av terapien.
Jeg oppfordrer gjerne klientene mine til å skrive et brev til den de har noe uoppgjort med eller på andre måter har noe de synes det er vanskelig å snakke med vedkommende om. Ikke at brevet trenger å bli sendt, men det symbolske i handlingen gjør noe med oss.
Nyttige redskaper
Å få gode samtaler med den man er pårørende til, kan være utfordrende. Som pårørende er man gjerne redd for å såre eller legge mer til byrden. Opplevelsen av å måtte holde tilbake i kraft av at man er «den sterke», kan også være til hinder for en god og åpen samtale. Ifølge psykologen er «jeg-setninger» og «timing» nyttige redskaper.
– Det gjelder både generelt og kanskje for pårørende spesielt, sier hun og utdyper:
– Å snakke i «jeg-setninger» innebærer å si for eksempel «når jeg kommer for å besøke deg og du ikke snakker til meg, så kjenner jeg at...», istedenfor å si «Det er så dumt at du ikke sier noe...». Med «timing» mener jeg å velge et godt tidspunkt for å få en god samtale. Å ta opp store og vanskelige spørsmål like før en kreftsyk mor skal til cellegiftbehandling for eksempel, er sjelden en god idé.
Søk øyeblikkene
Hun husker veldig godt da tanten hennes hadde kreft og onkelen en dag kom til henne og sa lettet: «Legen forklarte meg at det ikke er hun som er syk, men cellene hennes».
Det er viktig å huske på at den syke ikke bare er syk. Både den syke og den som er pårørende har sterke og svake sider som kan utfylle hverandre. Min erfaring er at en slik erkjennelse kan redusere skyld og skam hos pårørende, som i mange tilfeller tar mye ansvar og gjerne glemmer å prioritere selvomsorg.
– Mange pårørende blir provosert når det snakkes om å ta hensyn til seg selv, da de i mange tilfeller opplever det som nærmest umulig. Hva vil du si til dem?
– Som pårørende kan man bli fullstendig utbrent. I psykologien snakker vi om «compassionate fatigue», som betyr at et menneske kan bli aldeles utmattet av å stå i en krevende omsorgssituasjon over tid. Men «selvomsorg» handler ikke nødvendigvis om å dra på ferie en uke. Det handler mest om øyeblikkene – om en femten minutters tur i nabolaget, om en stund for seg selv i godstolen eller fem minutters meditasjon.
Hun forteller om hvordan en klient, som har godkjent at hun skriver dette i sin neste bok, beskriver et slikt øyeblikk: Hun går på stranda sammen med sin kjære idet en bølge slår innover land og legger seg rundt føttene deres. Og akkurat i det øyeblikket, der på stranda, i noen sekunder, kjennes det som om sykdommen er borte.
– Mange kjemper med dårlig samvittighet og slites mellom å passe godt nok på og vise omsorg på den ene siden og på den andre siden ønske at det hele snart er over. Spesielt gjelder det om man er pårørende til en som er syk over lengre tid. Slike tanker og følelser er helt normale å kjenne på, forsikrer psykologen.
Men «selvomsorg» handler ikke nødvendigvis om å dra på ferie en uke. Det handler mest om øyeblikkene – om en femten minutters tur i nabolaget, om en stund for seg selv i godstolen eller fem minutters meditasjon.
Kulturelle forskjeller
– Opplever du forskjeller mellom hva som skal til for å få en god dialog her i Norge i forhold til i ditt hjemland?
– Jeg er forsiktig med å skape unyanserte forestillinger rundt kultur, men kan gjerne dele noen perspektiver. Min kollega Nina Bahl i Trondheim har forsket på kulturelle perspektiver om aldring i India og Norge og har blant annet funnet ut at vi i Norge har en kultur tuftet på fellesskap, samtidig som vi har sterke elementer av selvstendighet. I India forventes det at den eldste sønnen i familien skal ta seg av foreldrene når de blir gamle, mens i Norge tenker de fleste eldre at de må klare seg alene så lenge som mulig. I mitt hjemland, Colombia, er de kulturelle variasjonene mange og de økonomiske forskjellene store. Forventningene til familien henger blant annet sammen med økonomi. Har man lite, er det en selvfølge at familien stiller opp. Har man mer eller mye, synker forventningene til at familien skal ta seg av deg når du blir gammel.
Olga Lehmann trekker fram følelser som et kulturelt fenomen.
– I popkulturen snakker vi gjerne om følelser som universelle, men forskning viser at variasjonene er store. For eksempel snakkes det mer om noen følelser i visse kulturer enn i andre, og vi setter også ulik verdi på ulike følelser alt etter hvor vi kommer fra og vokser opp og ut fra den enkeltes unike familiedynamikk, sier hun. Likevel:
– Uansett hvor vi kommer fra vil det være viktig å jobbe seg gjennom ubearbeidede følelser og vonde ting før man tar det opp med den eller de det gjelder. Skal man snakke om vanskelige ting og få en god samtale, er det viktig å forberede seg, er rådet fra psykolog Olga Lehmann.
