Alvorlig sykdom hos noen vi er glad i er krevende, både følelsesmessig, sosialt og praktisk. Ved å kjenne til hva som er normale reaksjoner og vanlige belastninger hos pårørende, kan du gjenkjenne og kanskje forebygge at negative følelser vokser og at belastningene blir uhåndterlige.
Den vesle gutten til forfatteren Olaug Nilsen begynner å miste språket. Gradvis forandres personligheten.
For Olaug Nilssen begynner en kamp, først for å forstå hva som skjer, og så for å få den hjelp og oppfølging gutten trenger. Autisme blir diagnosen.
Familien kom i en svært utfordrende livssituasjon, de måtte gjennom lange og slitsomme runder for å få avlastning og oppfølging.
Tittelen på boka hun har skrevet, er «Tung tids tale». Det er tittelen på et kjent dikt av Halldis Moren Vesaas, skrevet under krigen, men like aktuelt nå for de som må kjempe mot makt og myndigheter: «Det heiter ikkje eg no lenger. Heretter heiter det vi», begynner diktet.
Med ordet vi mener hun seg og sønnen, men også et større vi:
Samfunnet som et vi, som må ta ansvar
for de som trenger ekstra hjelp og oppfølging.
Kampen har vært og er hard, slik hun forteller om den i boka. Selv om språket er nøkternt og rolig, er boka et skrik, et brøl til de som sitter med makta, et politisk dokument.
– Jeg har skrevet boka for å nå fram til flere, jeg ønsker å kjempe på flere arenaer, sa Olaug Nilssen da hun deltok på Kapittel 2017 i Stavanger.
Raseriet trenger et språk. Og jeg har
erfart at sinnet hjelper meg til å stille
klarere krav.
– Slik er jeg stolt av å være et rivjern, ei kjeftesmelle, sa hun.