Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Som pårørende har vi faktisk rettigheter, ikke plikter
Om vi som er pårørende velger ikke å bidra, vil presset på helsetjenesten øke betraktelig. Har helse- og omsorgstjenesten råd til å miste oss som samarbeidspartner?
Pårørende er i ferd med å gå lei. Det er dårlig nytt for velferdsstaten Norge. For husk at vi som er pårørende til personer over 18 år, ikke er juridisk forpliktet til å gjøre noe som helst.
Akkurat nå pågår en debatt som angår pasient, pårørende, helsepersonell og samfunnet som helhet.
At eldre ikke får rett hjelp til rett tid, er alvorlig både for den eldre og deres pårørende. Den debatten er viktig og må tas. Pårørende blir lovprist som en viktig ressurs, men dessverre ser det ut til å stoppe der.
Å bli pårørende, er noe som skjer alle én eller flere ganger i løpet av livet. Vi kan være pårørende i kortere eller lengre perioder, og noen er pårørende hele livet. Vi kan også ha flere vi er pårørende til samtidig.
Å være pårørende kan være givende, men det kan også oppleves bekymringsfullt og slitsomt.
En ikke ubetydelig ulønnet pårørendeinnsats
Ifølge Pårørendeundersøkelsen 2021, utført av Opinion, er det en klar sammenheng mellom hvor mange timer vi bruker på pårørenderollen, og graden av opplevd belastning.
Her kommer det frem at type pårørendeinnsats, altså hva vi bidrar med som pårørende, er en viktig faktor. Pårørendeinnsatsen kan være alt fra samtaler, motivasjon og støtte til handling, tilsyn, matlaging og helsefaglige oppgaver.
Det er dermed en ikke ubetydelig ulønnet pårørendeinnsats som ytes. Når vi er yrkesaktive og gjerne jobber 100 prosent samtidig som vi for eksempel har en 45 prosent stilling som pårørende, sier det seg selv at det over tid kan føre til slitasje.
Det er først når pårørende erfarer at ord blir til handling, at stressnivået synker.
Anne Torill Brimsø, sykepleier, pedagog og veileder ved Pårørendesenteret
Det positive er at Helsedirektoratet har laget retningslinjer for hvordan et samarbeid med pårørende skal være. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger også kommunene å gi råd og veiledning på områder som kan lette omsorgsbyrden. Problemet er at denne loven kan synes å være glemt.
I ferd med å gå lei
Nå er det på høy tid at pårørendeinnsatsen blir verdsatt med mer enn anerkjennende ord. Mange pårørende vi snakker med gjennom vårt nasjonale tilbud hos Pårørendesenteret, er i ferd med å gå lei.
Lei av løfter og tomme ord. Lei av å høre om den formidable innsatsen de yter, og at deres uformelle omsorg er helt sentral.
Nå vil pårørende ha handling.
Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) uttaler til VG 26. januar at vi må «passe på de pårørende, sånn at de kan ivareta egen helse og avlastes». Samtidig sier hun at vi må ta mer ansvar for egen helse og alderdom.
Det er et regnestykke som ikke går opp.
Det er nå på tide at hun blir konkret. Hvordan har hun tenkt å avlaste og ivareta pårørendes helse? Det er det store spørsmålet. For det er først når pårørende erfarer at ord blir til handling, at stressnivået synker.
At målgruppen hun beskriver som så viktig, er i ferd med å miste troen på henne, er bekymringsfylt.
Nå kreves det handling
Utfordringene kommunene og helsevesenet står overfor, er formidable. De trenger sårt den hjelpen pårørende kan bidra med. Derfor vil mange pårørende etter hvert kreve å bli hørt. For om ikke kan det tenkes at vi sier opp.
For det er ikke bare ansatte innenfor helsesektoren som har travle hverdager. Mange pårørende har også en travel hverdag der logistikken i mange tilfeller ikke går i hop. Forskjellen er at vi som pårørende ikke er lønnet for innsatsen vi yter.
Den samfunnsmessige kostnaden kan bli stor om vi ikke spiller på lag. For husk at vi som er pårørende til personer over 18 år, ikke er juridisk forpliktet til å gjøre noe som helst.
Det vil si at kjøring til øyelege, hjelp til handling og andre tjenester er noe vi kan gjøre om vi vil. Om vi velger ikke å bidra, vil presset på helsetjenesten øke betraktelig.
Har helse- og omsorgstjenesten råd til å miste oss som samarbeidspartner?
Svaret på dette spørsmålet sier seg selv, men pårørendes tålmodighet er snart slutt. Nå kreves det handling.
