15. august 2018

Velferdsstaten er avhengig av de pårørende

Tidligere styreleder Roar Norås har vært med Pårørendesenteret i oppturer og nedturer gjennom sine mange år som styremedlem og senere styreleder. Han ser for seg at Senteret kommer til å spille en viktig rolle for pårørende også i fremtiden.

Stavangermannen Norås har en lang og allsidig karriere innen helse- og omsorgssektoren. Etter noen år som yrkesmilitær, tok han sosialskolen. I mange år jobbet han i sosialtjenesten i Stavanger, Bergen og til slutt Randaberg, der han var sosialsjef i 15 år. Deretter ble han ruskonsulent i Rogaland fylke hos fylkeshelsesjefen, og så ble det Helse Stavanger og jobbing i et rusteam. De siste årene før han ble pensjonist, var han leder av det distriktpsykiatriske senteret (DPS) i Ryfylke.

– Bevisstheten om pårørende har alltid vært der, sier han.

Fire hovedområder

Roar påpeker fire hovedområder når det gjelder pårørendearbeid; For det første må helse- og omsorgsansatte involvere pårørende i sitt arbeid. For det andre må pårørende få den støtten de trenger. For det tredje må man ha fokus på barn som pårørende. Og for det fjerde må pårørende være et viktig fagfelt innen forskning og undervisning.

– Slik helsepolitikken er nå, skal opphold og behandling på sykehus være så kort som mulig. Det betyr at kommunene må ta mer og mer ansvar for syke og skrøpelige, der de fleste bor hjemme, og der pårørende må ta mye ansvar. Mer og mer av helsearbeidet dyttes nedover og inn i hjemmene, og der er de pårørende, sier han.

–Hva var første kontakten med Pårørendesenteret?

– Jeg visste om Marit Hølland Paulsen og hennes arbeid for å starte et Pårørendesenter. Og jeg var med på å innstille at fylket skulle betale for en stilling på senteret da jeg arbeidet hos fylkeshelsesjefen. Jeg ble medlem av Pårørendesenterets styre i 2006, og var styreleder fra 2009 til 2018.

– Hva var de tre viktigste saksområdene styret jobbet med?

– For det første å få en varig forutsigbar økonomi, for det andre å sørge for godt kvalifiserte medarbeidere, og for det tredje å ha en organisering som fungerte. Økonomien var vanskelig. Hovedutfordringen helt til nå er at vi bare har ettårig finansiering. Vi vet ikke før ved juletider hvordan økonomien blir neste år.

Mer og mer av helsearbeidet dyttes nedover og inn i hjemmene, og der er de pårørende.

– Jeg husker at høsten 2012 satt vi her på Senteret og informerte om at vi måtte gå til permitteringer, vi visste ikke om vi hadde penger til lønn fra nyttår av. Nå løste det seg heldigvis, men vi gikk i tenkeboksen for å prøve å lage nettverk som kunne bidra til en mer permanent finansiering. Det viste seg at Kristelig Folkeparti og Venstre, med KrFs Olaug Bollestad i spissen, ble vår økonomiske redning. I helse- og omsorgskomiteen ble det gjennomslag for å bevilge 3 millioner til Pårørendesenteret, og vi har fått penger fra stortingskomiteen de 4 siste årene.

Disse pengene gjorde det mulig å satse mer på å lage informasjonsopplegg på nettet som kunne gå ut til pårørende over hele landet, slik som; Pårørendesenteret.no; informasjon til helse- og omsorgsansatte gjennom Pårørendeprogrammet.no og Fuelbox; og ikke minst opprettelsen av Pårørendelinjen.

Jeg vil og trekke fram beslutningen om å bli et diagnoseuavhengig tilbud til pårørende. Dette skiftet av målgruppe var stort og faglig utfordrende, men erfaringen vår fra rus og psykiatri var at de pårørendes situasjon uavhengig av diagnose var svært like.

– Å utvide fra å være et lokalt senter til å jobbe via nettet, var det en vanskelig sak for styret?

– Det var utfordrende på mange måter å få innsikt i hvor viktig internett hadde blitt. Som styreleder hadde jeg en ide om at Senteret burde bli et nasjonalt kompetansesenter for pårørende. Det ble for vanskelig å få til. Men gjennom nettarbeidet har senteret blitt et landsdekkende kompetansesenter som både samler og sprer kunnskap om pårørende og pårørendearbeid, sier han og gir solid ros til Liv Nordbø Kleppe, som var daglig leder av Pårørendesenteret gjennom mange år.

– Liv var på mange måter en gründer og en idealist. Hun var sterk faglig, initiativrik og hadde god gjennomføringskraft, sier han.

– Slik tilbudet vårt nå er, treffer vi på en måte alle. De som kun trenger å lese seg opp og få kunnskap har Pårørendesenteret.no. De som har mer behov for noen å snakke med har Pårørendelinjen. De som bor i Stavangerregionen kan henvende seg på Senteret og få veiledning her.

– Du har jobbet i helse- og omsorgssektoren og vært opptatt av de pårørendes situasjon. Men har helseansatte generelt blitt mer opptatt av pårørendes situasjon enn før?

– Jeg tror det har vært en vekst i bevisstheten om pårørende. Fortsatt for spredt, men Jeg har håp om at helse- og omsorgssektoren skal bli flinkere til å ivareta pårørende. Men vi er ikke ferdig med bevisstgjøringsarbeidet. Pårørendeprogrammet.no og Fuelbox ["For fagfolk, om pårørende" red.anm.] er svært viktige verktøy i dette.

Norås mener at de pårørende vil få en viktig rolle inn i helse- og omsorgsarbeidet i framtiden, uavhengig av kommunale og statlige satsninger.

– Hvis stat og kommune skal finansiere store deler av den private omsorgen, blir det så dyrt at jeg er redd velferdsstaten sprekker. Jeg tror at også i framtiden må pårørende ta en god del helse- og omsorgsarbeid, men det gjelder å finne ordninger slik at pårørende blir trygge og ikke sliter seg helt ut. Og det gjelder å få menn mer med i omsorgsarbeid. Det vil nok i lang tid trengs et Pårørendesenter som kan gi pårørende kunnskap, hjelp og støtte, sier Roar Norås.