I august 1998 åpnet Pårørendesenteret i Stavanger. Marit Hølland Paulsen var eneste ansatte. Men historien begynner enda tidligere.
Oslo 1965: Marit er utdannet psykiatrisk sykepleier, har fått jobb i Oslo, og bor på hybel hos en kvinne på beste Vestkanten. Så viser det seg at kvinnen hadde begynt å drikke etter en skilsmisse.
– Da jeg så hvordan barna hennes led, fikk jeg en vekker. Kvinnen med rusproblemene kunne få hjelp, men barna hennes, altså de nærmeste pårørende, hadde ingen steder å gå for å få hjelp. I mange år etterpå tenkte jeg: Hvorfor gjorde jeg ikke mer for de ungene, forteller Marit Hølland Paulsen.
Gjennom et langt yrkesliv der hun jobbet i helsevesenet med rus og psykiatri, ble det mange slike historier: Hun opplevde pårørende som slet seg ut, pårørende som tiet, pårørende som følte skam over at en sønn ruset seg, voksne som ble syke fordi en barndom som pårørende hadde vært for vanskelig.
Den spede begynnelse
– Tanken om et pårørendesenter hadde ligget der en stund. Men i 1998 utlyste Indremisjonens sosialavdeling i Stavanger en stilling rettet mot rusmisbrukere og deres pårørende. Da var jeg 58 år, og så at jeg hadde den kompetansen som krevdes. Jeg hadde for eksempel jobbet ni år på Storhaug A-senter med en gruppe tørrlagte alkoholikere og deres partnere. Vi møttes en gang i uka, og jeg ble godt kjent med deres partnere. Senere jobbet jeg i en årrekke med pårørende på Rogaland A-senter.
– Vi var 12 søkere til stillingen, jeg var den eldste. Under intervjuet var det først snakk om et arbeid rettet mot rusmisbrukere. Men jeg mente at da ville en stilling være altfor lite. Så derfor foreslo jeg et arbeid rettet mot pårørende, et lite pårørendesenter i Stavanger. Jeg fikk stillingen, og så skjedde ting fort. Intervjuet var i mai, og i august samme året åpnet Pårørendesenteret. Jeg var eneste ansatte. Senteret skulle være et lavterskeltilbud, der pårørende kunne henvende seg direkte og komme raskt til.
Manglende entusiasme fra gamle kolleger for at hun skulle forlate en trygg stilling på sykehuset til noe så økonomisk usikkert som et nyoppstartet pårørendesenter var ingen hindring for Marit.
– Kollegene mine var litt sånn nølende, ja, ja. De hadde jo sett at jeg var veldig opptatt av å ha fokus på familiesituasjonen når det gjaldt rus og psykiatri. Jeg husker at jeg selv tenkte: Jeg har i mange år sett behovet for et arbeid rettet mot pårørende, et sted som var til bare for dem. Og hvis jeg ikke klarte å få det til, hvis økonomien sviktet, hvis pårørende ikke kom, så kunne jeg stå med ryggen rak, jeg hadde i hvert fall forsøkt noe viktig.