Jeg hadde i mange år sett behov for arbeid rettet mot pårørende

I august 1998 åpnet Pårørendesenteret i Stavanger. Marit Hølland Paulsen var eneste ansatte. Men historien begynner enda tidligere.

Oslo 1965: Marit er utdannet psykiatrisk sykepleier, har fått jobb i Oslo, og bor på hybel hos en kvinne på beste Vestkanten. Så viser det seg at kvinnen hadde begynt å drikke etter en skilsmisse.

– Da jeg så hvordan barna hennes led, fikk jeg en vekker. Kvinnen med rusproblemene kunne få hjelp, men barna hennes, altså de nærmeste pårørende, hadde ingen steder å gå for å få hjelp. I mange år etterpå tenkte jeg: Hvorfor gjorde jeg ikke mer for de ungene, forteller Marit Hølland Paulsen.

Gjennom et langt yrkesliv der hun jobbet i helsevesenet med rus og psykiatri, ble det mange slike historier: Hun opplevde pårørende som slet seg ut, pårørende som tiet, pårørende som følte skam over at en sønn ruset seg, voksne som ble syke fordi en barndom som pårørende hadde vært for vanskelig.
 

Den spede begynnelse

– Tanken om et pårørendesenter hadde ligget der en stund. Men i 1998 utlyste Indremisjonens sosialavdeling i Stavanger en stilling rettet mot rusmisbrukere og deres pårørende. Da var jeg 58 år, og så at jeg hadde den kompetansen som krevdes. Jeg hadde for eksempel jobbet ni år på Storhaug A-senter med en gruppe tørrlagte alkoholikere og deres partnere. Vi møttes en gang i uka, og jeg ble godt kjent med deres partnere. Senere jobbet jeg i en årrekke med pårørende på Rogaland A-senter.

– Vi var 12 søkere til stillingen, jeg var den eldste. Under intervjuet var det først snakk om et arbeid rettet mot rusmisbrukere. Men jeg mente at da ville en stilling være altfor lite. Så derfor foreslo jeg et arbeid rettet mot pårørende, et lite pårørendesenter i Stavanger. Jeg fikk stillingen, og så skjedde ting fort. Intervjuet var i mai, og i august samme året åpnet Pårørendesenteret. Jeg var eneste ansatte. Senteret skulle være et lavterskeltilbud, der pårørende kunne henvende seg direkte og komme raskt til.

Manglende entusiasme fra gamle kolleger for at hun skulle forlate en trygg stilling på sykehuset til noe så økonomisk usikkert som et nyoppstartet pårørendesenter var ingen hindring for Marit.

– Kollegene mine var litt sånn nølende, ja, ja. De hadde jo sett at jeg var veldig opptatt av å ha fokus på familiesituasjonen når det gjaldt rus og psykiatri. Jeg husker at jeg selv tenkte: Jeg har i mange år sett behovet for et arbeid rettet mot pårørende, et sted som var til bare for dem. Og hvis jeg ikke klarte å få det til, hvis økonomien sviktet, hvis pårørende ikke kom, så kunne jeg stå med ryggen rak, jeg hadde i hvert fall forsøkt noe viktig.
 

De snakket ikke om seg selv, sin egen slitasje, men spurte: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ungen min. Kan du hjelpe?»

Den første pårørende

– Jeg tenkte det var samlivspartnere som ville komme og voksne som hadde vært pårørende som barn. Men den første som ringte på, og før senteret var åpnet, var en mor til en rusavhengig ungdom. I begynnelsen var det mødre til rusavhengige ungdommer som kom.  Og de snakket ikke om seg selv, sin egen slitasje, men spurte: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ungen min. Kan du hjelpe?»

Og da måtte vi snakke om den rusavhengige først. Det nyttet ikke å si at dette er et pårørendesenter der du, den pårørende skal være i fokus.  Jeg måtte bruke det jeg hadde av faglig innsikt om rusmisbrukere, snakke med mødre om hvordan situasjonen var for rusmisbrukeren. Ofte var nøkkelspørsmålet: «Vil sønnen din egentlig ut av rusen? For hvis han ikke vil, nytter det ikke hva du sier eller gjør».  Mødrene måtte få snakke om det vanskelige, snakke om skammen de følte, måtte få trygghet i at når de snakket om den rusavhengige, var det ikke for å trykke han ned, men for å prøve å hjelpe. Sakte endret samtalene seg slik at vi kunne begynne å snakke om morens liv, hennes vanskeligheter som pårørende, hennes slitasje, hva rusproblemene gjorde med henne, forteller Marit.

Tung start

– Den vanskeligste perioden var nok det første året. Jeg jobbet alene, det var slitsomme dager, slitsomt ikke ha kolleger å støtte seg til og rådføre seg med. Økonomien var også vanskelig. Heldigvis var daværende sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa interessert. Hun kom og åpnet Pårørendesenteret 19. august 1998, og da hadde hun med seg en direktør fra Helse- og sosialdepartementet. Ryktet om at ministeren skulle til Stavanger for å åpne en enmannsbedrift gikk i departementet, og direktøren ble nysgjerrig og ville bli med. Det var en lykke for senteret! De var begge positive og viste vei til prosjektmidler, forteller Marit.

Neste økonomiske krise kom da det ble regjeringsskifte i 2001, og Arbeiderpartiets sosialminister ville kutte støtten til Pårørendesenteret.

– Jeg husker jeg antydet at hvis den statlige støtten forsvinner nå, får jeg antydet å bruke sparepengene til lønn til de ansatte. Heldigvis fikk vi et beløp fra Frimurerlosjen som reddet oss i første omgang. Så fikk jeg mulighet til å treffe den nye sosialministeren, og fikk lagt fram tenkningen med Pårørendesenteret og det arbeidet vi drev. Enden på visa var at vi fikk beholde ordningen med prosjektmidler. Økonomisk var det fra hånd til munn den første tiden. Du blir vant til det også. Men den trange økonomien tok mye krefter, sier hun.

I 2007 sluttet Marit Hølland Paulsen ved Pårørendesenteret og ble pensjonist, 67 år gammel. Da hadde hun allerede for en stund siden overlatt roret til ny daglig leder og jobbet ved senteret som fagkonsulent. I årene deretter har hun stått på som lokalpolitiker, spesielt med helse- og omsorgssaker.
 

En god gjerning er ikke alltid sin egen belønning

I 2014 fikk Marit Kongens Fortjenstmedalje for sitt pionerarbeid innen omsorgen for pårørende. Å få Senteret i gang, bemanne det med kompetente helse- og sosialfaglige ansatte, og skaffe penger til driften, har krevd utpreget grad av pionerånd, pågangsmot og et sterkt engasjement for pårørendes situasjon, og det ble belønnet med fortjenstmedaljen.

Da Marit tok imot medaljen på Slottet, ble hun sittende ved siden av en av adjutantene til kronprinsparet.

– Da sa jeg til han at han måtte hilse kronprinsesse Mette-Marit og takke henne for den åpenheten hun hadde vist om sin fars rusproblemer. Mens det før var skambelagt, og noe man ikke skulle snakke om, har det heldigvis blitt mulig for pårørende å være åpne på at problemer med rus, eller problemer med psykiske lidelser for den del, de fins i mange familier, uansett stand og stilling, forteller Marit.