– Pårørendesenteret i Stavanger har blitt et godt tilbud for pårørende. I stedet for å starte på null et annet sted, bør helseministeren heller bygge videre på den kompetanse og de tilbud som finnes på Pårørendesenteret og slik utvikle et nasjonalt senter for pårørendearbeid, argumenterer Olaug Bollestad, nestleder i Kristelig Folkeparti og leder av Stortingets helsekomite.
Og hun utfordrer også Pårørendesenteret: Det er viktig å fortsette det gode arbeidet slik at senteret har en solid tverrfaglighet når det gjelder pårørendearbeid, og en bredde i tilbudet som kan gi hjelp og støtte til alle typer pårørende, sier hun.
Vet hvordan det føles
Bollestad har kjent på kroppen hva det vil si å være pårørende både som barn og voksen. Moren fikk fødselsdepresjon etter at Olaug ble født, og hadde tunge depresjoner seinere også. Hun var bare ni år gammel da faren fikk hjerteinfarkt på vei hjem fra Stålverket på Jørpeland. Han berget livet fordi han fikk hjelp av en forbipasserende.
Det var ingen selvfølge at Olaug skulle begynne på videregående og deretter få sykepleierutdannelse. Men hun kjempet seg fram; fikk jobb på det som nå er Stavanger Universitetssykehus. Der var hun med på å bygge opp en akuttavdeling for hjertesykdommer.
En kopp kaffe betyr mer enn mange forstår
39 år gammel opplevde hun igjen på kroppen det å være pårørende; mannen hennes fikk slag. Hun fant han på golvet i barnehagen der han jobbet. Hun skjønte hvor alvorlig det var, fikk han ut i bilen og kjørte for livet med nødlyset på fra Gjesdal til sykehuset i Stavanger. Deretter ble han i full fart sendt videre til spesialavdelingen ved Universitetssykehuset i Bergen. Hun visste at risikoen for at han døde var 75 prosent. Sjansen for overlevelse, men ødelagt i hodet, var 20 prosent. Sjansen for at han overlevde uten varige mén var helt nede i 5 prosent.
Slik skildret hun opplevelsen av å være pårørende i et intervju i Sykepleien:
– På Haukeland sa de før operasjonen at det var like sannsynlig at mannen ville dø som å overleve. Klokken var åtte om morgenen. Så hørte jeg ikke et pip. Ingen spurte om jeg ville ha kaffe. Jeg satt på rommet og drakk vann og hekla. Først kvart på ni om kvelden ringte de fra intensiven. En hel dag, og ingen hadde tenkt på pårørende. En kopp kaffe betyr mer enn mange forstår.
– Han overlevde, men hva med hodet? «Hvis ikke han er klar i hodet, hvis han er en annen mann enn den jeg giftet meg med, vet jeg ikke om jeg orker det», tenkte hun. Men da han begynte å vitse med sykepleierne, forsto hun at det hadde gått bra. Ett år etter var han i full jobb igjen.
– Fantastisk. Han var en av 5-prosentene, sa hun i intervjuet i Sykepleien.