Pårørendesenteret bør bli nasjonalt senter

Olaug Bollestad, leder av Stortingets helsekomite, utfordrer statsråd Bent Høie: «Bygg opp Pårørendesenteret i Stavanger til å bli et nasjonalt senter».

– Pårørendesenteret i Stavanger har blitt et godt tilbud for pårørende. I stedet for å starte på null et annet sted, bør helseministeren heller bygge videre på den kompetanse og de tilbud som finnes på Pårørendesenteret og slik utvikle et nasjonalt senter for pårørendearbeid, argumenterer Olaug Bollestad, nestleder i Kristelig Folkeparti og leder av Stortingets helsekomite.

Og hun utfordrer også Pårørendesenteret: Det er viktig å fortsette det gode arbeidet slik at senteret har en solid tverrfaglighet når det gjelder pårørendearbeid, og en bredde i tilbudet som kan gi hjelp og støtte til alle typer pårørende, sier hun.
 

Vet hvordan det føles

Bollestad har kjent på kroppen hva det vil si å være pårørende både som barn og voksen. Moren fikk fødselsdepresjon etter at Olaug ble født, og hadde tunge depresjoner seinere også. Hun var bare ni år gammel da faren fikk hjerteinfarkt på vei hjem fra Stålverket på Jørpeland. Han berget livet fordi han fikk hjelp av en forbipasserende. 

Det var ingen selvfølge at Olaug skulle begynne på videregående og deretter få sykepleierutdannelse. Men hun kjempet seg fram; fikk jobb på det som nå er Stavanger Universitetssykehus. Der var hun med på å bygge opp en akuttavdeling for hjertesykdommer.
 

En kopp kaffe betyr mer enn mange forstår

39 år gammel opplevde hun igjen på kroppen det å være pårørende; mannen hennes fikk slag. Hun fant han på golvet i barnehagen der han jobbet. Hun skjønte hvor alvorlig det var, fikk han ut i bilen og kjørte for livet med nødlyset på fra Gjesdal til sykehuset i Stavanger. Deretter ble han i full fart sendt videre til spesialavdelingen ved Universitetssykehuset i Bergen. Hun visste at risikoen for at han døde var 75 prosent. Sjansen for overlevelse, men ødelagt i hodet, var 20 prosent. Sjansen for at han overlevde uten varige mén var helt nede i 5 prosent.

Slik skildret hun opplevelsen av å være pårørende i et intervju i Sykepleien:

– På Haukeland sa de før operasjonen at det var like sannsynlig at mannen ville dø som å overleve. Klokken var åtte om morgenen. Så hørte jeg ikke et pip. Ingen spurte om jeg ville ha kaffe. Jeg satt på rommet og drakk vann og hekla. Først kvart på ni om kvelden ringte de fra intensiven. En hel dag, og ingen hadde tenkt på pårørende. En kopp kaffe betyr mer enn mange forstår.

– Han overlevde, men hva med hodet? «Hvis ikke han er klar i hodet, hvis han er en annen mann enn den jeg giftet meg med, vet jeg ikke om jeg orker det», tenkte hun. Men da han begynte å vitse med sykepleierne, forsto hun at det hadde gått bra. Ett år etter var han i full jobb igjen.

– Fantastisk. Han var en av 5-prosentene, sa hun i intervjuet i Sykepleien.
 

Like solid erfaring som pårørende som politiker

Da familien flyttet fra Stavanger til Gjesdal, hadde Olaug som vanlig hadde gått for fullt inn i ting; dugnader, barnekor, barnehagegruppe. Før kommunevalget i 2003 var det fire partier i Gjesdal kommune som gjerne ville ha Olaug Bollestad på sin liste. Hun leste partiprogrammene, endte opp med Kristelig Folkeparti og ble satt på en beskjeden 15. plass på lista.

Men folk i bygda kjente henne og ville det annerledes. Hun fikk så mange personlige stemmer at hun føk rett inn i både kommunestyre og formannskap. Fire år seinere ble hun ordfører i Gjesdal.

Ved stortingsvalget 2013 ble hun valgt inn som stortingsrepresentant fra Rogaland, etter å ha vært vararepresentant fra 2009. Hun er nå leder av Stortingets helse- og omsorgskomité. Hun ble også valgt til leder i Rogaland KrF. Siden 2015 har hun vært andre nestleder i KrF nasjonalt.

Som stortingspolitiker har Bollestad stått på for Pårørendesenteret i Stavanger. I budsjettforhandlingene har hun skaffet mye av pengene til Senterets drift. Ikke minst gjelder det midler som Senteret har kunne bruke til å utvikle faglige tilbud og informasjon til pårørende og helseansatte via internett slik at pårørende over hele landet kan få mulighet til hjelp.

– Jeg har kjempet fordi jeg har sett den viktige rollen pårørende har i norsk helsevesen. Men i helsevesenet står pasienten i sentrum, derfor er det i tillegg nødvendig med både tiltak og kunnskap som er rettet mot pårørende. Det gjelder informasjon, ulike tilbud, forskning, sier hun.

– Men akkurat som det er mange typer pasienter, er det mange ulike typer pårørende. Folk står i forskjellige situasjoner, folk reagerer forskjellig. Det betyr at pårørende har behov for å bli møtt på ulike måter. Solid og faglig fundert pårørendearbeid er godt for pasienten, godt for den pårørende, viktig i et forebyggende helsearbeid, og dermed også svært viktig for folkehelsen. Og her var Pårørendesenteret i Stavanger vært tidlig ute, og derfor har jeg stått på i Stortinget for at de skulle få penger til å drive videre og utvikle seg, sier Olaug Bollestad.