Alvorlig sykdom i familien påvirker alltid barn og unge, enten det er foreldre, søsken eller andre nære som er syke. Barn og unge må inkluderes tidlig og skånes ikke ved å bli holdt utenfor.
Begrepet
barn brukes om alle barn og ungdommer som er under 18 år. Barn er pårørende når en av foreldrene, et søsken eller annen nærperson blir syk, skadet, har en funksjonsnedsettelse eller tilstand som krever tiltak, eller et rusmiddelproblem.
Det kan være naturlig å tenke på barn som pårørende også i situasjoner som ikke handler om sykdom. For eksempel opplever mellom seks og ni tusen barn i Norge hvert år at en av foreldrene er i fengsel. Som regel er det far. Behovet for informasjon vil da være like stort for barna som ved sykdom.
Også når en av foreldrene deltar i internasjonale operasjoner som bistandsarbeider eller gjennom forsvaret, vil barn ha behov for informasjon fra sine omsorgspersoner.
Kanskje uroer du deg for hva barna oppfatter og hvordan de opplever endringene sykdommen medfører? Kanskje er mor plutselig hjemme på dagtid? Kanskje får dere hyppig besøk av helsepersonell hjemme? Kanskje er far lei seg hele tiden?
Ved alvorlig sykdom er ikke livet slik det pleier å være. I slike situasjoner trenger barn og unge støtte fra trygge voksne.
For barn og unge kan sykdom påvirke tryggheten deres og opplevelsen av å være beskyttet og passet på. De bekymrer seg og lurer på hva som skjer. Samtidig ønsker de å hjelpe til. Som foreldre er det viktig å huske at barn og unge er gode observatører. De observerer sine omgivelser og tillegger mening til det som skjer. Noen ganger konstruerer de forklaringer og sammenhenger som ikke er riktige, som for eksempel at det er deres skyld at mor eller far er blitt syk. Vær oppmerksom på at barn og unge er gode til å finne ut hva foreldrene «tåler» av spørsmål. De kan noen ganger holde tilbake egne reaksjoner og spørsmål for å hindre at foreldrene får det vanskeligere.
De fleste barn som er pårørende klarer seg bra, men noen utvikler egne helseplager. Plagene kan melde seg i oppveksten eller senere i livet.
Ethvert barn og enhver familie opplever vanskelige perioder – de hører livet til. Det viktigste er hvordan man lever med vanskeligheter og hvordan man møter dem.
«Hvordan hjelper jeg barnet mitt», Voksne for barn
Mange foreldre kan kjenne at det er vanskelig å ivareta barna når sykdom rammer. Selv om du som voksen ønsker det aller beste for barna dine, er det ikke alltid lett å ha krefter nok til å gjøre det du ønsker. Det er ikke uvanlig å kjenne på dårlig samvittighet og bekymring for barnets trivsel og livssituasjon.
Alle barn og foreldre er forskjellige og takler vanskelige situasjoner ulikt. Du som forelder kjenner ditt barn best. Likevel kan det være vanskelig å vite hva som er lurt å gjøre, særlig i en situasjon preget av sterke følelser og store krav til hva du skal håndtere.
Å vite at egen sykdom gir barna vanskelige dager, er vondt å tenke på. Noen voksne kan kjenne på skyld og skam for egen situasjon. Andre har så mye eget sinne og uro, at det rett og slett er vanskelig å legge merke til og ta innover seg hvordan barna har det.
Ingen kan med sikkerhet vite om et barn vil utvikle egne problemer. Noen situasjoner gir imidlertid økt risiko. Det kan være hvis:
- Sykdommen er en familiehemmelighet
- Barnet har ikke tilstrekkelig informasjon og holdes utenfor
- Barnet mangler beskyttelse for krenkende handlinger, både fysisk og psykisk. For barna er det skadelig både å bli utsatt for vold og å være vitne til vold og aggresjon mellom andre i familien
- Familien har et lite sosialt nettverk
- Familien opplever flere samtidige belastninger som f.eks. skolevansker, fattigdom og rusmiddelbruk i tillegg
