Å være foreldre til barn som er pårørende

Denne artikkelen er skrevet for deg som er forelder til et barn eller ungdom som er pårørende. Artikkelen er ment å bidra til at du som voksen får en forståelse av hva barn eller ungdom trenger når noen i familien blir syk. Du får også noen tips til hva du kan bidra med slik at barnet eller ungdommen har det best mulig selv om situasjonen kan være krevende.

Barnet eller ungdommen kan være pårørende til en voksen som har en sykdom, skade, funksjonshemming eller et avhengighetsproblem. Barnet eller ungdommen kan også ha et søsken som har en sykdom, funksjonshemming eller utviklingsforstyrrelse. Barn og unge kan også oppleve at en nær voksenperson eller et søsken dør.

Det kan hende det er du som er den syke, eller at den andre forelderen til barnet eller ungdommen er syk. Kanskje er du forelder både til et sykt barn og et friskt barn.
 

Når foreldre eller søsken blir syke eller noen annet alvorlig skjer med dem, påvirkes hele familien. Både hverdagsrutiner, stemningen hjemme og hvordan man snakker med hverandre kan endres. Ettersom sykdom og liknende som regel oppleves belastende og negativt, vil man kunne si at familien kommer under stress. Usikkerhet om framtida, redsel og frykt for konsekvenser av situasjonen som har oppstått, kan melde seg. Det er helt naturlig. Stress får dessverre ofte fram våre verste sider, og vi kan bli utålmodige, irritable og mindre gode til å kommunisere med hverandre. Det er forståelig for oss voksne. For barna er det ikke alltid like lett å forstå hva som skjer og hvorfor uten å få det forklart, verken når det gjelder selve krisen som oppstår eller konsekvensene for familien. 

 

Barns behov

Alle barn trenger trygge og tilgjengelige omsorgspersoner. De trenger fysisk ivaretakelse i form av mat, klær, et trygt sted å bo, kos og fysisk nærhet. I tillegg trenger barna omsorgspersoner som er fysisk og mentalt til stede for dem i hverdagen. Barnas psykologiske utvikling helt fra fødselen av skjer i samspillet med trygge voksenpersoner. Det å bruke tid sammen med barn i dagliglivets aktiviteter og i lek, er viktig. Man bør være bevisst på å være tilstede mentalt når man er sammen med barn og gi dem tid med udelt oppmerksomhet.

Det er viktig å prioritere slike stunder også når hverdagen blir travel og stresset.

Som forelder er det naturlig å ønske å skåne barna sine fra vonde og vanskelige ting. Men egentlig er det ikke mulig å skåne barn fra de vonde tankene og følelsene som dukker opp når en i familien er syk.

Barn får med seg at det skjer noe, men ikke nødvendigvis akkurat hva som skjer. Å frata barn informasjon og involvering er derfor ikke å skåne, men å overlate barna til deres egen fantasi.

Det å snakke om sykdom eller andre vanskelige emner, fjerner selvfølgelig ikke det som er vondt. Den som er syk eller skadet, er fremdeles syk eller skadet. Men gjennom en samtale kan barnet inviteres til å sette ord på sine egne tanker og følelser. Når barnet får mulighet til det, erfarer barnet at det i hvert fall ikke trenger å være alene med følelsene sine. Barnet vil også forstå at det ikke er farlig å snakke om vanskelige ting.
 

Å snakke med barn

Barn trenger å få informasjon om situasjonen som har oppstått. De må få forklaringen om sykdommen eller skaden som har rammet en de er glad i. Jo yngre barna er, desto mer konkret bør man være.

Man bør bruke ordentlige
ord og være ærlig.

Synes man det er vanskelig å finne ut hvordan en sykdom skal forklares, finnes det en del materiale og verktøy som kan brukes, for eksempel Snakketøyet.no, eller man kan få hjelp av den som behandler den syke.

Barn har lett for å tro at de har skyld i vonde ting som skjer. Det er derfor viktig og nødvendig at voksne snakker med barna om at det ikke er slik. Barna kan også lage seg sammenhenger og tolkninger som ikke stemmer. Et barn kan tro at mamma ble syk fordi barnet bråkte og ikke var snill nok.

Da er det viktig å fortelle at barn ikke kan gjøre voksne syke. Det er også viktig å fortelle at det ikke er barnet som skal gjøre den voksne frisk eller har ansvar for det.

Noen barn kan tenke at bare de er snille nok eller stille nok, så vil den voksne bli frisk. Konkrete beskrivelser av hvilke hjelpere som er involvert og hvilken utredning og behandling som er planlagt, kan være betryggende for barna å vite.

Barn er lojale mot foreldrene sine. De vil ofte være veldig vare for om det går an å snakke om ting eller ikke. Hvis de tror at de voksne kan bli lei seg eller sinte ved å få spørsmål, vil de ofte ikke stille dem. Om man som voksen ikke helt vet hva man skal si eller hvordan man skal forklare ting, er det i hvert fall viktig å si at det er lov å stille spørsmål og at det er naturlig å lure på mye.

Ved å forklare, tar man som voksen ansvar for sine egne følelser og viser at det ikke er farlig å føle.
 

Barn vil også raskt fange opp
tegn på at noe er «hemmelig».

Det kan være at man som voksen tenker at det er flaut at folk vet om sykdommen, eller at man på en eller annen måte skammer seg. Når barna skjønner det, vil de som regel ikke snakke med andre om det som skjer hjemme. Det forsterker den følelsesmessige ensomheten mange barn kjenner som pårørende. For å unngå at barna føler seg mer ensomme enn nødvendig, kan det være lurt at man som foreldre sier klart å tydelig fra til barna sine at de har lov til å snakke med andre hvis de vil.

Da slipper barnet å føle seg illojal eller at han eller hun svikter faren sin.
 

Å være forelder

Når man blir foreldre, endrer livet seg. Plutselig er det slik at behovene til et annet menneske alltid skal settes foran egne behov. Det tilfører livet en ny dimensjon, men er også krevende.
 

Når sykdom rammer familien,
vil mange foreldre oppleve at
kravene til dem øker betydelig.

Hvis det er en selv som blir syk, skal man i tillegg til alt som hverdagen krever, takle egne bekymringer og egen frykt. I tillegg vil det gå mye tid til undersøkelser og behandling. På toppen av det, skal man fortsette å være foreldre. Barna trenger oppfølging i hverdagen som før, og i tillegg trenger de informasjon og involvering i alt som handler om sykdommen.

Hvis det er den andre forelderen som blir syk, blir man pårørende selv, med det alt det innebærer av belastninger i tillegg til at man skal ivareta barna og hverdagslivet.

Når et av barna blir syke eller skadet, rammes man av det som er alle foreldres verste frykt. Det er fristende å bruke alle krefter på det syke barnet fordi det kjennes riktig. Men så er hverdagen der med jobb, middager som skal lages og gulv som skal vaskes. Kanskje har det syke barnet søsken som skal fortsette med sine liv i tillegg til at de trenger informasjon og ivaretakelse som pårørende.

Det kan oppleves overveldende å være i slike situasjoner. Det er naturlig å føle sinne, frustrasjon og maktesløshet.
 

Å være under stress får svært
sjelden fram det beste i noen.

Snarere blir terskelen for å bli irritert og utålmodig lavere. Kjefter og smeller man på omgivelsene uten egentlig grunn, kan det igjen forsterke følelsen av utilstrekkelighet.
 

Hva kan man gjøre?

Det er lurt å være pragmatisk når livet byr på utfordringer som dem beskrevet over.

Kanskje skal man gå gjennom kalenderen sin og sortere ut de gjøremålene som ikke er absolutt nødvendige og som tar energi. Samtidig er det lurt ikke å slutte å gjøre de tingene som gir energi. Å treffe gode venner iblant, være ute i frisk luft og bevege seg innimellom, er lurt. Å pusse opp kjøkkenet eller badet er mindre lurt.

Det er også lurt å senke standarden litt, på for eksempel matlaging og rydding. Det er viktigere å være sammen og ha tid til å snakke sammen, enn at huset er strøkent og maten lagd fra bunnen av hver dag.

Klarer man å si ifra på foreldremøtet i barnehagen eller på skolen at det er sykdom i familien, og at man derfor ikke har krefter til å stille på dugnad eller være foreldrekontakt, kan det redusere dårlig samvittighet og opplevd forventningspress. Når andre får informasjon og forklaringer, er det lettere for dem å vise forståelse, og kanskje til og med bidra eller avlaste.

Det er overraskende mange som gjerne vil hjelpe til dersom de får konkrete forespørsler om ting de kan bidra med.

Det å spørre naboen om å kjøre et av barna på fotballtrening eller å klippe gresset gir dem en opplevelse av å få lov å bidra samtidig som man som foreldre kan prioritere tid sammen i stedet for å måtte bruke mye tid på praktiske gjøremål.

I mange kommuner finnes det ulike hjelpe- og støtte tilbud, både i regi av det offentlige og gjennom frivillige organisasjoner. Man er ikke svak hvis man ber om hjelp. Det er tvert imot en styrke å erkjenne at av og til er det ikke mulig å få til ting slik man vanligvis gjør.

Det er ikke et mål i seg selv å klare alt alene.
 

Lovverket

I 2010 ble begrepet barn som pårørende lovfestet. Barn som pårørende er omtalt både i helsepersonelloven og i spesialisthelsetjenesteloven. Dessverre er ingen av lovene rettighetslover for barn eller foreldre, men lover som sier at helsepersonell har plikt til å kartlegge om voksne pasienter har barn.  

Fremdeles er det bare helsepersonell som er pålagt slikt arbeid gjennom loven, mens de som arbeider i fengsel har fått det inn i sine retningslinjer.

Det betyr at du som forelder kan kreve støtte og hjelp fra helsevesenet og kriminalomsorgen til barnet ditt enten du selv eller en annen i familien er syk. Alt arbeid for barn som pårørende, skal skje med samtykke fra foreldrene. Det betyr at du som forelder skal få beskjed når barna eventuelt snakkes med av andre, og hva som blir sagt.

Bakgrunnen for at barn som pårørende er tatt inn i lovverket, er at barn kan oppleve belastninger i livene sine på grunn av foreldrene eller søsknenes sykdom, skade eller avhengighet.  

Med god ivaretakelse kan man redusere risikoen for at barna utvikler egne helseplager på grunn av dette, og bidra til at friske barn fortsetter å være friske.