Ta vare på deg selv
Ta vare på den syke
Ta vare på familien
Ta vare på barna
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
01. februar 2023

«De vanskelige pårørende»

Begrepet er velkjent og kanskje aller mest et uttrykk for uavklarte forventninger mellom helsepersonell og pårørende. Men det reflekterer også undertrykte følelser, knapphet på tid og mangel på kunnskap.
Unn%20smiler%20ikke
– I Barnevernet snakker man om «barn som har det vanskelig», ikke om «vanskelige barn». Språket vi bruker har betydning for hvordan vi handler og tenker. Det er stor forskjell på omtalen «vanskelige pårørende» og «pårørende som har det vanskelig», sier Unn Birkeland, sykepleier, politiker og daglig leder for Pårørendesenteret.
 

Ulike rammebetingelser

Hun forteller at de ikke sjelden får forespørsler om å snakke om «vanskelige pårørende» når Pårørendesenteret holder foredrag for helsepersonell. Begrepet lever i beste velgående og setter søkelys på situasjoner som i mange tilfeller ikke er til å unngå. For selv om både helsepersonell og pårørende ønsker det beste for pasienten, er rammebetingelsene de to opererer i, rimelig forskjellige:
 
«I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet», skriver en sykepleier i en kommentar på sykepleien.no.
 
En datter setter ord på sine følelser: «Jeg var redd. Redd for at en person jeg var glad i, skulle dø, og redd for at de som behandlet ham, skulle overse noe.»
 

I mange tilfeller har helsepersonell problemer med å ta seg tid til å spørre pårørende om hva de trenger, slik at de kan trygges og bli en del av laget

Unn Birkeland 

Det kan synes vanskelig å forene disse to, men Pårørendesenteret i Stavanger, som både jobber med pårørende og fagpersoner som har med pårørende å gjøre, ser både muligheter og forbedringspotensial. 
 

I skvis

– Mye handler om at de pårørende ikke blir møtt og sett for hvem de er som pårørende og hvorfor de agerer som de gjør. Behovet for å bli møtt med respekt, toleranse og forståelse er stort. Samtidig handler dette mye om skvisen norsk helsevesen står i, sier Unn Birkeland.
 
Situasjonen gjenspeiles i media. Vi leser om fastleger med for store belastninger, om helseinstitusjoner med for liten bemanning, om ulovlig overtid, om vikarer som får altfor høye lønninger, om for få sykehjemsplasser og om for lange behandlingstider. Utfordringene i norsk helsevesen blir stadig større samtidig som antall ledige hender sakte, men sikkert reduseres.
 
– I mange tilfeller har helsepersonell problemer med å ta seg tid til å spørre pårørende om hva de trenger, slik at de kan trygges og bli en del av laget, påpeker Unn Birkeland som mener at mye kan bli bedre om helsetjenestene sørger for en tidlig forventningsavklaring.
 

Tidlig forventningsavklaring

– Helsepersonell skal samhandle med de pårørende. Det hører med til yrkesutøvelsen og fremkommer også tydelig i pårørendeveilederen, sier hun.
 
En forventningsavklaring tidlig i sykdomsforløpet vil i de fleste tilfeller resultere i et bedre samarbeid med de pårørende og redusere antallet «vanskelige pårørende». 
 
– Når vi holder foredrag om disse tingene, pleier vi å ta utgangspunkt i oss selv. Jeg for eksempel, er utdannet sykepleier, leder, politiker og har masse erfaring og kunnskap, noe som gjør at jeg kan bli en fantastisk pårørende den dagen det skulle være behov for det. Jeg har helsekompetanse, kjenner systemet, lover og regler, vet hva som kreves og kan trykke på de rette knappene, sier Unn Birkeland – og fortsetter:
– Men jeg kan også bli det stikk motsatte, en vanskelig pårørende, av de samme grunnene nettopp fordi jeg vet mye, kan pårørendeveilederen og vet hvilke knapper jeg skal trykke på for å få ting til å skje, eller enda verre – for å gi fagpersoner dårlig samvittighet dersom de ikke gjør det som er forventet, sier hun forklarende.
 

Sorg og tap

Lederen for Pårørendesenteret erfarer at mange pårørende som har det vanskelig, ofte bærer på mye ubearbeidet sorg.
 
– «Vanskelige pårørende» er som regel et uttrykk for sorg. Det kan for eksempel være en ektefelle som er syk, noe som gjør at den pårørende har tapt ikke bare sin nærmeste samtalepartner, men også sin turkamerat, elsker og venn. Alle disse tapene gir mye sorg, men ikke en sorg for utløp på samme måte som når noen dør. Situasjonen er ikke endelig. Den er her og nå, noe som gjør det vanskelig, beskriver Unn.
 
– Mange ganger når vi snakker om dette i foredrag, sitter pårørende i salen som bryter sammen fordi de kjenner seg igjen. Endelig er det noen som setter ord på noe av det de går og kjenner på, men som de ikke får utløp for.
 
Hun mener at en større bevissthet rundt rollen som pårørende, om tap og sorg, i seg selv kan være til hjelp.
 
– Sorgen har veldig mange ansikter, understreker hun.

– For noen kommer den ut som avmakt, for andre i sinne og for atter andre i følelsesmessig ustabilitet og depresjon. Det er også forskjell på menn og kvinner her, på hvor lenge man har stått i pårørendesituasjonen og på graden av åpenhet i familien.
 

Kompetanse å få

Etter det hun erfarer, ønsker i utgangspunktet alle pårørende å samarbeide. De ønsker å være nødvendige, viktige og involverte. Men ikke sjelden kommer de i situasjoner der de opplever at de må bli pågående for å nå fram med det som trengs for den de er pårørende til. De kan også kjenne på nødvendigheten av å stille seg kritiske eller etterspørrende, samtidig som de er redde for å bli stemplet som vanskelige pårørende. 
 

Språket vi bruker har betydning for hvordan vi handler og tenker. Det er stor forskjell på omtalen «vanskelige pårørende» og «pårørende som har det vanskelig

Unn Birkeland

Unn Birkeland tror at helsepersonells mangel på kunnskap om pårørende og hvordan man best kan få til en konstruktiv samhandling, er et vesentlig element i tematikken «vanskelige pårørende». En undersøkelse nylig, viser at omtrent halvparten av alt helsepersonell i Norge har liten kjennskap til pårørendeveilederen og følgelig ikke nok kunnskap om hva de pårørende trenger og skal involveres i.
 
– Det er her vi på Pårørendesenteret, med blant annet våre nettsider for fagfolk, pårørende og barn som pårørende, kan være med å trygge de ansatte med aktuell og nyttig pårørendekompetanse, samtidig som vi imøtegår de pårørende i deres situasjon, sier hun.
 
– Kunnskapen om pårørende er grunnleggende og avgjørende. Dessuten må vi slutte å bruke «vanskelige pårørende» og heller snakke om «pårørende som har det vanskelig». Pårørendefokuset blir bare viktigere og viktigere, ikke minst med den utviklingen vi ser i norsk helsevesen, der pårørende kommer til å få en helt avgjørende rolle framover.
 
 
Ellipse%2035
Bethi
Tekst:

​Bethi Dirdal Jåtun

Journalist
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut