Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Kreftsyke Christine Koht erkjenner at etter at hun ble syk har regnestykket om å ta vare på hverandre havnet i ubalanse, og at mamma Kirsten sliter seg helt ut for å hjelpe.
Ring, ring. Det er mamma.
– Du, nå orker jeg ikke å foode suppene mer. Her har jeg laget en lekker suppe av oksekjøtt og rotgrønnsaker, og så kjører jeg den i foodprosessoren så du kan spise den, og nå ser den ut som gjørme. Fryktelig!
– Mamma da, sier jeg, – bare ta deg litt fri fra de suppene. Du må ikke slite deg ut.
Det kan jeg si. Jeg er ikke pårørende og har ikke dette intense ønsket om å lette byrden, skape glede, hjelpe og støtte. Jeg er for sliten til det, siden jeg er den syke. Som sykehusboer er jeg egentlig også fritatt fra å sjekke om de pårørende tar vare på seg selv, slik de ideelt sett skal.
Det gjør de jo ikke, ikke sånn som de gjorde før jeg ble syk. Mamma er en god mor, men hun ville ikke drevet et slags suppekjøkken for meg hvis jeg hadde vært frisk.
Suppene får jeg siden jeg av innfløkte medisinske grunner risikerer å få ørsmå matbiter ned i lungene når jeg spiser. Farlig for slitne lunger. For å unngå det, sier doktor Tor, må jeg tygge enormt godt, la være å snakke og konsentrere meg når jeg svelger.
– Litt som mindful spising, sier jeg, – du vet, stirre lenge på en rosin før du putter den i munnen og kjenner på konsistensen. Ah, rosin!
– Nettopp, sier doktor Tor, som aldri har hørt om mindfulness, – tygg!
Så jeg tygger. Tygg, tygg. Tygg, tygg. Gud, det er kjedelig. Alt som heter noe med mindful er jo det. Fint, men kjedelig. Jeg bruker halvannen time på å mose meg gjennom frokosten, og det går jo ikke.
Altså suppe! Mamma går på nettet og finner supre oppskrifter, handler, hakker, koker og fooder. Vrrr! Kikertsuppe! Vrrr! Linser! Vrr, vrr! Hva med borsj?
Vrr. r. r. Mamma må ha suppepause. Hun må ta vare på seg selv. Gjør hun det? Vel. Definisjonen av begrepet pårørende er jo at du tar vare på en annen, før og mer enn deg selv. Akkurat som det å være syk betyr at du må ta vare på deg selv, før og mer enn andre.
Begge deler er rart og til tider grusomt: Både jeg og pårørendeteamet mitt savner den gamle virkeligheten, da vi tok vare på oss selv og hverandre i en slags vilkårlig miks – i dag gir jeg, i morgen du, i et stort, raust regnestykke som alltid gikk opp.
Vi skal tilbake dit, sier vi til hverandre. Suppene er en del av veien, pustepausene, alt dette som krever tid og konsentrasjon og omtanke. Tygg, tygg. Ikke gi opp. Tygg, tygg. Pust ut.
Og det skal mindful spising ha, det tar tid og er annerledes og rart, men det smaker godt: samme mat, sterkere opplevelse. Sånn er det med meg og temaet mitt også: samme gjeng, ny, sterkere opplevelse.
For vi er jo most, vi også, knust og malt av lang tids sykdom, rørt sammen til det nesten ikke er noe igjen av oss. Men for en kraft det blir av det! For en smak og styrke!
