23. desember 2021

Nå må du ikke ta så mye ansvar lille venn

Ansvar kan kjennes som en tillitserklæring eller som en byrde. Det kan gi mening og innhold til livet, eller det kan oppleves uhåndterlig, belastende og uoverkommelig.

Ansvar defineres som den juridiske eller moralske forpliktelsen til å sørge for noe(n). Ansvar er noe vi kan bli pålagt, eller vi tar det på oss frivillig, eller kanskje vi opplever at vi egentlig ikke har noe valg. Ansvar kan være uttalt, eller det kan ligge der som noe uuttalt og forventet.

Ansvar øker gjerne i takt med alderen. Når man er baby har man ikke ansvar for noe, som 15-åring blir man strafferettslig ansvarlig og må ta ansvar for egne handlinger. Senere i livet kan man få ansvar for familie, hus og jobb.

Barn som er pårørende tar ofte ansvar

Barn er pårørende når foreldre eller søsken får en sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse. Tilstanden kan vare kort eller lenge. Den kan gå ut over hverdagslivet i stor eller liten grad.

En ung kvinne jeg kjenner, som har mye erfaring fra å være et pårørende barn, fortalte meg en gang litt fra barndommen sin. Hun vokste opp alene med moren sin som hadde en alvorlig psykisk lidelse. Den unge kvinnen fortalte at det hendte at hjelpere fra kommunen kom på besøk hjemme for å se hvordan det stod til. Moren klarte ikke å gjøre istand noe, så det var datteren i huset som kokte kaffe og dekket bord. Når hjelperne kom, fikk datteren beskjed om at hjelperne skulle snakke med mor, og at hun måtte gå ut.

På vei ut etter besøket klappet de henne på hodet og sa gjerne ting som «Nå må du ikke ta så mye ansvar, da».

Det ble sikkert sagt
i beste mening.

Kvinnen sier at det var som om de ba henne slippe en skjør porselenskopp. Hun visste den kom til å gå i stykker hvis hun slapp. Det var jo ingen andre der til å ta imot.

Hun hadde en god venninne. Det hendte de to jentene stod på kne på krakker foran oppvaskbenken og skrapte mugg og gamle matrester ut av panner og kjeler. Hun fortalte at av og til lo de så tårene trillet over alt det ekle de fant. Det var fint å ha en venn.

Hun vasket opp fordi det ellers ikke ville blitt gjort.

Når barn som er pårørende tar ansvar, er det fordi oppgavene må gjøres, oppvasken må tas, mat må handles, søsken må følges, foreldre må må do, og det ikke er noen andre som gjør det.

Barna gjør det de gjør av kjærlighet, av lojalitet og av plikt. Men kanskje barn som er pårørende først og fremst tar ansvar fordi ingen andre gjør det.

Etter mange år med ansvar kan barn bygge identiteten sin omkring hjelperrollen

Å være den ansvarlige som ordner opp gir mening, mestringsfølelse og kanskje til og med positive tilbakemeldinger.

Som hjelpere kan vi derfor ikke ta ansvaret fra et barn som har båret det i mange år. Lettelser i oppgavene må komme som et resultat av dialog og samarbeid. For å komme til bake til den unge kvinnen – først må hun inviteres til å sitte ved bordet i stedet for å sendes på gangen.

Hjelp til familier hvor voksne ikke klarer å ivareta ansvaret sitt må være på plass før barnet oppdager at det ikke er tatt. Før barnet oppdager oppgavene som ikke gjøres. Når oppvasken er tatt og det finnes mat i kjøleskapet, blir det ikke nødvendig for det lille barnet å ta ansvar.

Alle som kommer i kontakt med familier hvor noen er syke eller i krise, har plikt til å ta rede på om det er mindreårige barn som blir berørt av situasjonen. Alle de barna er potensielle ansvarstakere. De barna trenger ikke velmenende «lille venn»-klapp på hodet. De trenger praktisk tilstedeværende voksne som gjør det som voksne skal gjøre, nemlig ta ansvar for hus, barn og familie. Om det ikke finnes voksne i familien som kan gjøre det, må samfunnet trå til.

Barn skal ikke ha ansvar for en hverdag, men de tar det hvis ingen andre gjør det.