Ungdomstiden er en periode med mange fysiske, sosiale og psykiske endringer. Unge mennesker pendler gjerne mellom behovet for nærhet til og avhengighet av familien, og ønsket om selvstendighet. Ungdom er ofte i en løsrivelsesprosess hvor egen identitet utvikles, og oppmerksomheten er rettet mot fremtiden. I denne fasen trenger unge mennesker at familien er en trygg og stabil base. Sykdom i familien kan utfordre denne stabiliteten.
Jeg var fjorten år og altfor ung til å føle meg så gammel. Jeg ville ikke være voksen og sterk. Jeg ville være liten og svak og urimelig.
Trude Lorentzen
Å snakke åpent om situasjonen og i fellesskap komme fram til hvordan dere skal ha det sammen i familien er bra for alle. Ungdom kan gjerne bidra hjemme, men det er nødvendig å finne en god balanse mellom plikter og ansvar på den ene siden og frihet til å leve sitt eget liv på den andre.
Reaksjoner og mestringsstrategier
Som voksen er det ikke alltid lett å vite hva ungdom som er pårørende trenger. Reaksjoner og mestringsstrategier hos en ung person er ikke alltid synlige eller forståelige for verken ungdommen selv eller omgivelsene.
Noen kan reagerer på det som skjer hjemme med å oppholde seg ute og være sammen med venner, mens andre blir mere hjemme enn tidligere. Andre kan trekke seg tilbake fra både venner og familie, la være å gå på skolen og stenge følelser ute. Sinne, irritasjon, uro og nedstemthet er alle vanlige og normale reaksjoner på en belastende livssituasjon. Ungdom kan kjenne seg forlatt, ensomme og utenfor eller ha skyldfølelse fordi de ikke er triste hele tiden, eller fordi de tilbringer for lite tid sammen med den som er syk. Det er vanlig å gå inn og ut av følelsene, også for ungdom.
Å gå ut med venner eller dra på trening rett etter å ha fått en alvorlig beskjed, kan for ungdommer være en måte å skape seg trygghet og stabilitet. på Disse reaksjonene er også normale og forståelige.
Det går fint an å gjøre andre ting selv om det har skjedd noe forferdelig – samme dagen som pappa døde, så dro jeg på fotballtrening bare for å ha noe annet å tenke på. Det er akkurat som om det ikke er naturlig å tenke på det triste hele tiden, men så kommer det, og da tenker jeg masse på det. Tankene og tristheten kommer og går på en måte.
Jens, 18 år
Ungdommer kan noen ganger fremstå modne og mestrende, andre ganger som barn. Noen ungdommer håndterer belastninger i familien ved å legge vekk egne behov og ta hensyn til foreldrene. De tar ansvar for å ikke belaste foreldrene ytterligere med egne bekymringer. Av og til kan de ta så mye hensyn at det går på bekostning av egne behov og den naturlige løsrivningsprosessen de er i.
Det er heller ikke lett å gjøre opprør mot en som er syk, så ungdom kan undertrykke følelser som sinne og frustrasjon. Andre ungdommer reagere ganske rolig på dramatiske hendelser og klarer seg godt. Alle måter å reagere på er normale, selv om de kan ha omkostninger på sikt dersom ungdommen ikke får støtte.
Det ble aldri satt noen grenser for meg. Dem satte jeg i så fall selv. Ingen behøvde å fortelle meg at det ikke passet å slenge med døra og rase ut i et ungdomsopprør med en syk mor i huset.
Sønn med slagrammet mor
Snakk med ungdommen. Gjør det flere ganger. Vær nysgjerrig på deres forståelse av situasjonen og spør hva de trenger. For noen kan det være vanskelig å snakke med egne foreldre uansett hvor tilgjengelige foreldrene er for samtale. Tilgang på trygge voksenpersoner utenfor kjernefamilien har stor betydning.
Se også:
Å snakke med ungdom om sykdom.
Ungdom tar ansvar
Ungdommer kan av og til ta mer ansvar enn de har godt av. De kan umerkelig tre inn i en voksenrolle ved for eksempel å ta hovedansvaret for husarbeid, innkjøp av mat, klesvask og ivaretagelse av yngre søsken. Det må understrekes at å ta ansvar ikke nødvendigvis er negativt. Ungdommer syns som regel det er godt å få bidra når familien er i krise. Men dersom ungdommen må avstå fra egne fritidsinteresser, skolearbeid og tid med venner, kan ansvaret gå ut over ungdommens livsutfoldelse og livskvalitet.
Oppgaver som omfatter intime oppgaver, som dusjing, stell og medisinering skal ikke legges til unge familiemedlemmer. De bør heller ikke ha rolle som beskytter og trøster av sine foreldre. Heller ikke tolkeoppdrag, finansielle forhold eller kontakt med offentlige instanser er oppgaver for unge pårørende.
Som beskrevet over kan ungdom som må ta vare på sine søsken og foreldre, få for liten tid til seg selv, og ikke få dekket egne behov. På den annen side kan erfaringene gi en kompetanse og erfaring som ungdommene har nytte av senere i livet. Opplevelsen av å tilhøre et fellesskap og ikke måtte være alene med tanker og følelser er likevel avgjørende for at erfaringene ikke skal bidra til egen uhelse.
Dersom ungdom ikke får anerkjennelse for sin innsats, er dette en tilleggsbelastning.
Skole
Skoleprestasjoner vil ha betydning for videre utdanning og yrkesliv. Følelsesmessig stress og belastninger vil kunne påvirke ungdommens evne til å konsentrere seg og tenke klart.
Vanskelige følelser, usikkerhet om framtida, søvn- og konsentrasjonsvansker vil kunne påvirke unge mennesker mulighet til å fungere godt i skolesammenheng. Det er ikke uvanlig at en belastende hjemmesituasjon påvirker skolehverdagen. Involvering av lærere vil ha stor betydning for unge mennesker, og vil kunne bidra til at skolen oppleves som et trygt fristed fra bekymringene hjemme isteden for et tilleggsbelastning.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg, og på skolen satt jeg som regel og tenkte på mamma.
Marlene, 17 år
Ungdom som er pårørende, vil ha godt av individuelt tilpasset opplæring for en periode. Aktuelle tiltak kan være:
- En oppfølgingsstrategi med pedagogiske tiltak og støttetiltak for elever i sorg og krise. Samme strategi bør følges av ulike lærere. Nær kontakt mellom elev og lærer anbefales.
- Fritak for enkelte prøver, eventuelt ekstra tid eller tilrettelagt prøve. Særlig i første tiden av alvorlig sykdom eller ved død kan slike tilpasninger være aktuelle.
- En periode med lavere forventninger til aktiv deltakelse i klasseromsundervisningen.
Foreldre, elev og skole kan sammen snakke om mulighetene for tilrettelegging. For å kunne tilrettelegge trenger skolen informasjon fra foreldrene om hjemmesituasjonen.
