10. august 2025
Ventesorg
Perioden fra en dødelig diagnose blir påvist til dødstidspunktet er tung. Sorgen som mange opplever i denne fasen kalles ventesorg.


Tekst:
Cathrine Bull-Stien
Psykolog og journalist
Du ser din nærstående gradvis miste funksjon, ferdigheter og identitet. Du vet at personen skal dø, men ikke nøyaktig når. Hvordan sette pris på den siste tiden sammen og forbereder deg på det ugjenkallelige tapet?
Ventesorg rammer pårørende til mennesker med uhelbredelig kreft, demens og andre sykdommer. Ventesorg kan være like intens som sorgen etter et dødsfall. Tristhet, indre uro, gråtetokter, endret matlyst og tankekjør er blant reaksjonene som vekkes i oss når vi vet at vi skal miste. Pårørende kan tenke «hvis det gjør så vondt nå, vil jeg ikke klare sorgen som etterlatt». Sorgen intensiveres imidlertid ikke nødvendigvis etter dødsfallet. Den blir en forlengelse av den påbegynte sorgprosessen.
Uvisshet og ubesvarte spørsmål
Et dødsfall er absolutt og konkret. Bisettelsen og andre ritualer gir en ramme rundt den første tiden. Omgivelsene møter deg med en forventning om at du er i sorg.
Mange pårørende klandrer seg selv og sliter med dårlig samvittighet; de tenker kanskje «jeg burde klare å kun glede meg over tiden vi har sammen!» Denne selvpiskingen kommer det ikke noe godt ut av.
Ventesorgen er preget av mye uvisshet og ubesvarte spørsmål: Hvor lang tid har vi igjen sammen? Kan jeg reise bort til helgen? Gir det overhodet mening å planlegge noe som helst de neste månedene? Tilstanden svinger. Den syke har klare øyeblikk og gode dager. Neste dag er formen dårlig, sykdommen er forverret. Tapene som leder opp mot det endelige tapet er mange.
Identiteten forsvinner
Med tap av egenskaper forsvinner viktige biter av identiteten. For eksempel en mor med masse humor og gode historier som gradvis blir mer innesluttet og stille. Eller den sterke og stødige broren som skrumper inn og blir avhengig av hjelpemidler for å kunne gå selv.
Terminalfasen av et sykdomsforløp er brutalt. Vi er ikke forberedt på de endringene som skjer i livets siste fase. Smertene, redselen og forvirringen hos den som skal dø. Utseende som endrer seg, tap av evne til å bevege, snakke og puste selv.
Selvpisking
Går det an å sørge over en som fremdeles lever? Svaret er ja, og noe pårørende i ventesorg opplever. Mange pårørende klandrer seg selv og sliter med dårlig samvittighet; de tenker kanskje «jeg burde klare å kun glede meg over tiden vi har sammen!» Denne selvpiskingen kommer det ikke noe godt ut av.
Ta tak i det praktiske og konkrete som et testament. Skap gode minner sammen som dere kan mimre om senere i sykdomsforløpet og i fremtiden.
Vi mennesker prøver å forberede oss på det smertefulle i livet for å klare å komme oss igjennom det. Følelsene vil skifte mellom å sørge over personen du gradvis mister og å være takknemlig til stede i den tiden dere har igjen. Etter en fin ettermiddag sammen på sykehuset, reiser du hjem til huset deres alene og setter deg i sofaen ved siden av et tomrom. Selvsagt presser tårene på. Sorgen kan være som en omfavnelse av den som skal dø. Noen ganger er det til og med godt å kjenne på sorgen og savnet, det avtrykket de har satt i deg.
Ekstra belastning
Ingen kan si med sikkerhet når døden vil inntreffe. Uvissheten om hvor lang tid dere har igjen sammen blir en ekstra belastning. Dere vil gjerne bruke tiden godt og gjøre den betydningsfull, men hvordan?
Husk på at kvaliteten på tiden sammen er viktigere enn antall timer. Vær nærværende mentalt og emosjonelt når dere er sammen.
Forsøk å ta inn over deg budskapet slik at du gradvis forsoner deg med det som venter. Det er forståelig at både syke og pårørende ikke orker å ta smerten inn over seg, men da er det lett at tiden bare forsvinner. Dere risikerer å gå glipp av betydningsfulle samtaler og opplevelser. Det kan være ting du gjerne vil si eller spørre om. Kanskje er det konflikter dere skal legge bak dere eller noe du har behov for å be om unnskyldning for. Ta tak i det praktiske og konkrete som et testament. Skap gode minner sammen som dere kan mimre om senere i sykdomsforløpet og i fremtiden.
Ta pauser
Mange pårørende sliter seg ut med en ambisjon om å være til stede ved sykeleie hver ledige time. Husk på at kvaliteten på tiden sammen er viktigere enn antall timer. Vær nærværende mentalt og emosjonelt når dere er sammen. Husk at følelsessansen og hørselen gjerne bevares etter at språket er borte. Våg å være kroppslig nær ved for eksempel å stryke armen, åpne opp et vindu for å slippe inn frisk luft, fortelle noe du ønsker å formidle selv om du ikke får svar, synge en sang eller sette på musikk som vekker gode minner.