Pårørendetrykket øker – hvor er dialogen?

Kjære politikere. Dere har nå anledning til å peke ut en retning for pårørendepolitikken i Norge. Begynn med å sette pårørende klart på kartet og prioriter de miljøene som allerede har bygd opp kompetanse på området.

I et debattinnlegg i Nettavisen 28. oktober under tittelen: «Kommuner bruker pårørende som buffere for å begrense antall sykehjemsplasser», skriver pensjonist Gunnar Sveri fra Horten:

«Det finnes flere forskningsrapporter om hvordan kommuner bruker pårørende som buffere for å begrense antall sykehjemsplasser. Dette til tross for at det ikke fins lovhjemmel for å pålegge pårørende flere plikter enn de er beredt til».

Ja, vi visste det ville komme tydelig til overflaten og at dette nok bare er starten på mange slike oppslag som handler om at pårørende får et større trykk. Vi vet at ressursene blir knappere, at flere skal bo lenger i eget hjem og at pårørende vil oppleve en økt forventning om å hjelpe til for å få tjenestene til å fungere sammen. Men det gjør vondt å lese at noen opplever avslag på tjenester som en planlagt rutine for å bruke pårørende som buffer. Hvor er dialogen?

I vårt arbeid på Pårørendesenteret møter vi mange pårørende som opplever at de ikke blir godt mottatt av det apparatet som skal støtte dem i deres viktige oppgave. Som ikke ser den smerten de bærer og som ikke lytter til deres behov for å bli møtt med respekt og tillit.

I møte med pårørende lærer vi at livskunnskap teller mer enn annen fagkunnskap. Opplevelsen er at de pårørende bør:

• ha svart belte i planlegging
• ha en verktøykasse med mestringsstrategier
• kunne sinnehåndtering
• ha høy stresstoleranse
• ha skuespilleregenskaper i møte med byråkratiet
• ha et lager av mot og tålmodighet både i egen familie og i møte med omverdenen

Alle vi som står utenfor og ser inn i pårørendelivet kan føle avmakt, men også beundring. Avmakt fordi vi ikke kan fikse situasjonen eller være problemløsere. Og beundring fordi vi ser den kraftfulle prestasjonen det er å stå på døgnet rundt for et familiemedlem de er glad i.

Hvem skal pårørende henvende seg til når de står i slike situasjoner? Og hvem skal ansatte få kunnskap og rådgiving fra når de skal møte disse pårørende? Og hvorfra skal kommunene kunne hente lærdom og erfaring til sine ansatte når de trenger å bygge opp sin kompetanse i pårørendemedvirkning?

Kjære politikere. Dere har nå anledning til å peke ut en retning for pårørendepolitikken i Norge. Begynn med å sette pårørende klart på kartet, prioriter de miljøene som allerede har bygd opp kompetanse på området. Pek på et tydelig og framtidsrettet mandat som kan utvikle feltet i tråd med behovene som kommunene gir uttrykk for at de har. Pårørendesenteret har tydelig sagt at jobben kan gjøres, bare gi oss finansieringen!