Pårørenderollen må løftes ut av privatsfæren og inn i arbeidslivsfæren

Sammen med Laura M. Traavik har Kristin M. Botnmark utforsket på balansen mellom pårørenderollen. Deres hovedfunn er at ledere og HR-avdelinger må etterspørre hva den som har blitt pårørende har behov for, og se det å være pårørende som en del av det mangfoldet en organisasjon og bedrift består av. Botnmarks faglige engasjement er tett knyttet til egne erfaringer som pårørende til en voksen datter med utviklingshemming og autisme.

Botnmark er akkurat ferdig med undervisning ved Høgskolen Kristiania, og har et slep av studenter med seg ut av auditoriet som spør og graver, og som ikke vil avslutte og gi slipp på sin engasjerte foreleser.

For et brennende engasjement for pårørendesaken, er det ingen som kan betvile at Kristin M. Botnmark har, og det smitter. Hun har gjennom sine levde erfaringer både i privatlivet og i arbeidslivet, funnet frem til en forskningsinteresse som for henne og hennes studenter gir stor grad av mening og energi. Hun vet at det har stor betydning også for andre mennesker, og samfunnet vårt som sådan.

Vi lever i et samfunn der stadig flere eldre skal bo hjemme lenger, fødselsraten synker, og levealderen stiger. Dette betyr at mange arbeidstakere vil stå i krevende omsorgsroller – flere ganger i løpet av livet. Likevel er dette fortsatt en blind flekk i arbeidslivets systemer og praksis.  

Kompetanse på dette området er helt avgjørende for velferdssamfunnets opprettholdelse. Det handler om kunnskap om balansen og det krevende strekket det er å  være pårørende, og samtidig kunne stå i arbeidsliv og delta i samfunnet. For hva er det som gjør at vi fremdeles overser den samfunnsmessige betydningen pårørende har i sin bestrebelse for å ta vare sine nærmeste med utfordringer i livet, som er blitt syke eller uføre?

– Grunnen er at vi ikke setter en kroneverdi på hva denne innsatsen faktisk innebærer i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi tar det for gitt at de pårørende gjør denne innsatsen. Samtidig er det viktig å merke seg at det faktisk ikke er noe som heter «pårørendeplikt» til å ta på seg så mye helse- og omsorgsbelastning som mange gjør, sier Botnmark.

Balansen mellom pårørendeoppgaver og bidrag på arbeidsplassen

Forskningen til Botnmark viser at det er balansen mellom det å ta på seg pårørendeoppgaver, og det å samtidig legge til rette for deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv, som er nøkkelen. Denne nøkkelen må plasseres i hendene både til politikere og ledere. Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver å tilrettelegge arbeidet ut fra den enkeltes livssituasjon. Det ligger med andre orde et mandat på arbeidslivets parter til å ta ansvar for at alle som tar et pårørendeansvar støttes i å finne denne balansen, sånn at ikke den pårørende blir syk selv. Vi må motvirke at den pårørende i mangel på støtte mister tilknytning til arbeidsplassen og på den måten isoleres fra deltakelse på den største samfunnsarenaen.

– Problemet er at det å være pårørende ses fremdeles som å høre hjemme i vårt privatliv. Det må flyttes ut og plasseres som et anliggende for ledere og politikere i arbeidslivet.

Botnmark understreker flere ganger, at når pårørendearbeidet ses som et privat anliggende, blir det ikke gjort tilstrekkelig politikk ut av det, og vi har ikke fått innlemmet håndteringen av pårørende skikkelig i hvordan bedrifter og organisasjoner møter sine ansatte. Vi er, har vært, eller blir pårørende de fleste av oss mens vi er i arbeid, og har behov for at dette tas inn i rutiner og systemer som omhandler mangfold og inkludering.

Fra HR-direktør til pårørendeforskerI over 10 år har pårørende i arbeidslivet vært Botnmarks forskningsinteresse, og det er her hun har bidratt med ny viktig forskningsbasert kunnskap. Men hvorfor ble det slik?

– Først er det at jeg har en datter som har en utviklingshemming og autisme. Jeg har vært pårørende store deler av mitt voksne liv – og jeg kommer til å være pårørende resten av mitt yrkesaktive liv. Jeg jobbet selv som HR-direktør før jeg som godt voksen begynte å jobbe i akademia, og fordi jeg visste hvor krevende balansen mellom pårørenderollen og arbeidsliv var, forsøkte jeg å bruke erfaringen til å gi ansatte i bedriften verktøy og rammer for å kunne stå i det samme spennet. Jeg hadde selv erfart å streve med balansen, og jeg hadde ikke tillit til at mine utfordringer ville bli lyttet til og tatt til følge for å sikre de betingelsene jeg trengte «der og da» for å kunne håndtere et krevende arbeid med mine pårørendeoppgaver.

Da Botnmark senere begynte sin «senkarriere» i akademia, tok hun fatt på å forske frem det kunnskapsgrunnlaget som skal til for at andre organisasjoner og bedrifter kunne legge til rette for et pårørendevennlig arbeidsliv.

– Vi har i grunnen all den kunnskap vi trenger for å legge til rette for et pårørendevennlig arbeidsliv, og vi har dette lederansvaret hjemlet i arbeidsmiljøloven. Så hva er det vi venter på?

Pårørenderollen som del av et mangfoldsbegrep

Alle som er pårørende i arbeidslivet, må ses på som en del av det mangfoldet som må håndteres av ledere og HR-avdelinger. Det må bli viet plass i medarbeidersamtaler og være noe vi setter av tid og rom til å snakke om. Det å etterspørre hva den enkelte arbeidstaker har av behov for å finne balansen mellom engasjement og oppgaver i arbeidslivet, og engasjement og oppgaver på hjemmebane, må naturliggjøres og bakes inn i systemer og verktøy med mål om å ivareta de ansatte. Men dette er også faktisk avgjørende for å effektivisere og få mest mulig ut av de ansattressurser som en organisasjon eller bedrift har i staben – HR og ledere bør utarbeide rutiner for å kartlegge og følge opp ansatte med pårørendebelastning, blant annet gjennom medarbeidersamtaler, fleksible løsninger og kompetansehevingstiltak internt. Dette er ikke bare omsorg – det er god organisasjonsutvikling.

– Vi har som samfunn ikke råd og miste arbeidstakere som følge av at balansen mellom pårørendearbeid og lønnet arbeid ikke går i hop, sier Botnmark.

Pårørendeperspektiver i utdanning

Siden vi sitter på Høgskolen Kristiania, og det akkurat er studenter som skal kvalifisere seg til ledere og HR-medarbeidere i norsk arbeidsliv Botnmark har undervist, rundes intervjuet av med å se inn i utdanningssektorens ansvar på dette området. Intervjuet går over i en diskusjon om at vi til en viss grad finner pårørendeperspektiver i læringsutbytter for helsefagutdanninger, men at pårørende her er sett i lys av pasientens situasjon og pasientsikkerhet. Her er det bruker- og pårørendemedvirkning som er temaet.

– Hvordan legge til rette for det å være pårørende i arbeidslivet, er et anliggende for hele det norske arbeidslivet, og må derfor tydeligere inn i universitets-, høgskole og fagskoleutdanninger også i andre fagdisipliner enn helse- og omsorg, sier Botnmark.

Utdanninger som kvalifiserer for HR, ledelse og organisering av arbeids- og samfunnsliv må ta høyde for at dette er en kompetanse som er avgjørende for utviklingen av et bærekraftig velferdssamfunn fremover. Og ikke minst må det å håndtere ansatte som pårørende inn i former for videreutdanninger og kompetansehevingstiltak ute i organisasjoner og bedrifter.

– Vi har i grunnen all den kunnskap og rettslig forankring som skal til for å imøtekomme dette på bedre måter, understreker Botnmark– mens hun samtidig etterlyser at partene i arbeidslivet må sette dette teamet tydeligere på agendaen.

– Vi må bare ta denne kunnskapen i bruk i arbeidslivet, og bygge våre ledelses- og HR-systemer på denne. Hva er det vi venter på?

Forskerintervju, For fagpersoner, Forskning, I arbeidslivet