Helsesykepleier etterlyser system for å fange opp barn som pårørende

Tonje Fredriksen (30) ønsker at barn som pårørende skal bli bedre ivaretatt i skolehverdagen.

– Når foreldre forteller kontaktlærer om sykdom hjemme, enten det gjelder søsken eller andre familiemedlemmer, kunne jeg ønske at læreren automatisk spurte om familien har vært i kontakt med oss – og dersom de ikke har det – oppfordrer dem til å ta kontakt. Vi kan være med å gi støtte, sier helsesykepleier Tonje Fredriksen (30). Hun opplever at det er tilfeldig hvem hun kommer i kontakt med av barn som er pårørende på skolen der hun jobber.   

– Å sørge for at barn som er pårørende blir ivaretatt, er en oppgave vi som helsepersonell er lovpålagt. Men da trenger vi vite hvem det gjelder, sier hun og fortsetter: 

Tilfeldigheter 

– Det kan godt være at det fins skoler som har gode rutiner på dette – eller barnehager – men mitt inntrykk er at vi mangler systematikk og at det er tilfeldig hva vi får vite og hvem vi får vite det av.  

At hun er opptatt av barn som pårørende, henger blant annet sammen med erfaringene hun fikk ved barneavdelingen ved Stavanger Universitetssykehus, SUS, der hun kom tett på sykehushverdagen til familier med alvorlig syke barn. Nå, som helsesykepleier, er hun en del av skolehverdagen til barn som er pårørende og vet at disse trenger et ekstra blikk.  

For lærerne

 Nylig fikk hun muligheten til å løfte fram tematikken i lærerfellesskapet ved skolen, noe som var et resultat av at hun tidligere hadde tatt opp saken i ressursteamet, der skolehelsetjenesten sitter sammen med skoleledelsen, spesialpedagoger og PPT. 

– Rent statistisk vil de aller fleste lærere alltid ha noen i elevgruppen som er pårørende til noen. Jeg opplever at lærerne ønsker å hjelpe, men jeg tror mange er redde for å rippe opp i det vanskelige og gjøre vondt verre. Men vi gjør ikke vondt verre ved å åpne opp til samtale. Den største feilen vi gjør er å ikke tørre og snakke med barna om det de tenker på. Barn beskyttes ikke med taushet. Dessuten har de en utrolig evne til å fantasere – noe som gjør at de gjerne ser for seg ting som er mye verre enn de i virkeligheten er. At noen møter dem på dette, og åpner opp for at det er greit å snakke om bekymringene de bærer på, kan i mange tilfeller bety mye.  

Utfordring generelt 

I en undersøkelse gjennomført av Sykepleien i 2022 oppgir seks av ti sykepleiere at de ikke har rutiner for å ivareta barn som pårørende på sin arbeidsplass, noe som gjenspeiler Tonjes erfaring. Hun opplever også at det er utfordrende å nå fram med informasjon: 

– Ved skolestart sender vi ut informasjon om oppgavene våre i skolehelsetjenesten, men vi vet jo ikke hvor mange som faktisk leser dette.  Tidligere, da skolen hadde egen nettside, kunne vi legge ut informasjon der – om for eksempel barn som pårørende. Men nå, når alle skolene i Stavanger benytter et eget system for kommunikasjon skole-foreldre, begrenser det mulighetene våre.  

– Så hva tenker du at du kan du få til? 
– Å ivareta barn som pårørende, kan nok lett havne bak en del andre oppgaver i skolehelsetjenesten fordi vi har en del må-oppgaver. Oppgaven er riktignok lovpålagt, men så lenge det ikke står hvordan vi skal gjøre det og vi ikke har spesifikke rutiner for dette, kan målrettet ivaretakelse av barn som pårørende havne lenger ned på lista. Mange helsesykepleiere møter nok noen av disse barna gjennom skoleåret fordi de oppsøker oss på egen hånd, men jeg savner konkrete rutiner som sørger for at alle barn får den oppfølgingen de trenger og har rett på. Kanskje fikk jeg sådd noe i lærersamlingen før jul? Men jeg bør nok snakke mer om dette – økt fokus hjelper! 

Hun er ikke først og fremst opptatt av at det er hun som helsesykepleier som må snakke med barna det gjelder. Det viktigste er at elevene opplever at de har en trygg voksen som tør å snakke om det som er vanskelig. Det er lærerne som er tettest på og kjenner elevene best. 

Gi trygghet

 – Men vi kan bli med og trygge lærerne i disse samtalene, og gjerne også ta en prat med eleven om læreren ser at barnet har behov for det, sier Tonje Fredriksen og legger til: 

– I lærersamlingen før jul fikk jeg en viktig refleksjon fra en lærer som påpekte: «Vi får som regel vite om kreft eller dødsfall i en familie – men psykisk sykdom eller rusavhengighet, er det sjelden vi får vite noe om …»  

– Vi har en vei å gå, men det er viktig at vi er der for disse barna. Det kan bety mye. 

Min faghistorie, Barn som pårørende, For fagpersoner, Månedens tema: 2025 mai, På skolen