Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett! 

Nok en gang har vi feiret Norges fødselsdag. Det kjennes. Kroppene er slitne og bena er såre. Men vi var heldige med været, tross alt. Vi klarte å komme oss unna regnbygene, og det var helt passe temperatur til å ha på seg bunad i. Sosiale medier og nyhetsinnslag har florert av festkledde mennesker som veiver med norske flagg og gratulerer med dagen mens de spretter champagnen.

Vi sier at det er fint å se nasjonen samlet. Vi er stolte av å bo i et fredelig land og av å ha det så godt som vi har det. Vi viser frem barna våre, morgendagens voksne, og bunadsbølgen som har herjet de siste tiårene har gitt resultater. Det myldrer av drakter fra ulike steder i Norge og vekker både glede og stolthet. 

For ikke så altfor mange år siden var Norge et fattig land, med et hardt arbeidende folk. Vi var bønder, fiskere og fabrikkarbeidere som jobbet seks, om ikke syv, dager i uken for å brødfø både oss selv og våre familier. Vi løftet stein på stein for landet, og signerte Grunnloven i 1814.  

 I kjølvannet av signeringen, oppsto en sterk, nasjonal ånd, hvor man ville forme landet med en tydelig norsk identitet. Det som forstyrret nasjonalbyggingen måtte ryddes av veien. Det samiske folk var av en slik sort. De bodde innen Norges riksgrenser, men snakket et annet språk og utøvde en uønsket kultur. På den tiden ble samene omtalt som et underlegent og underutviklet folk. I dag omtaler vi dem ofte som naturfolk. 

På 1800-tallet oppsto et politisk mål om å fornorske den samiske befolkningen. Det samme gjaldt både kvener og skogfinner. Folkegruppene skulle gi avkall på sitt eget språk og kultur, og ta opp i seg det norske samfunnsliv og språk. Metodene som ble anvendt var harde. Samer ble fysisk avstraffet dersom de snakket samisk eller joiket. Barn måtte ofte flytte fra egne familier til norske hjem, eller internatskoler, hvor de skulle få mulighet til å gi slipp på egen kultur og ta opp i seg den rette, norske. 

Ja, vi elsker dette landet  –  I rødt, hvitt og blått! 

I dag, nesten 200 år etter oppstarten av fornorskingen, sier vi unnskyld til det samiske folket. Vi spør hvordan et forsoningsarbeid kan forekomme? På nyhetene den 17. mai, kunne vi se innslag fra Karasjok og Kautokeino, hvor samer iført kofter gikk i 17. mai tog og sang norske nasjonalsanger. Vi har kommet et stykke på veien når det samiske folk kan få beholde sin kulturelle særegenhet, samtidig som de kan flagge med det norske flagget og feire et fritt land. 

I Grunnloven har vi en paragraf som omtales som Sameparagrafen. Det er §108 som sier:  

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. 

Pårørendesenteret opplever den urett som samene ble utsatt for som svært vond å være vitne til. Til tross for at det er lenge siden, vet vi at fornorskingspolitikken har satt sine vonde spor. Pårørendesenteret har et stort ønske å bidra til forsoningsarbeidet og utførelsen av § 108 ved å legge til rette for ivaretakelsen av samisk kultur, språk og levesett.  

En pinne for landet 

Grepene som gjøres, som å anerkjenne samer som et likestilt folk eller oversette noen tekster til samisk, kan kanskje virke ubetydelig. Vi tenker likevel at det ikke er ubetydelig. Vi har tanker om at små skritt kan være med på å legitimere at Norge er tuftet på to folkeslag, akkurat slik det fremkommer av Grunnloven. 

Så derfor; Et vel overstått – og gratulerer med nasjonaldagen til alle i Norge! 

Lihkku beivviinn! 

Håper dagen var fin. 

Aktuelt, Samisk kultur