Se de som passer på, før det er for sent 

En kvinne i Nordre Follo kommune drepte to familiemedlemmer. Hun ble frikjent. Retten la til grunn at hun som pårørende var så utslitt og desperat at hun ikke lenger hadde kontroll. Hun ble heller ikke dømt til tvungent psykisk helsevern.

Jeg skal ikke diskutere dommen. Jeg vil stille to andre spørsmål: Hvor var varseltegnene? Og kunne noen ha grepet inn før det gikk så galt?

Når omsorgen gjør deg syk 

Mange av oss tar vare på et sykt familiemedlem i årevis. Det skjer gradvis. Søvnen blir dårligere. Måltider blir hoppet over. Venner faller fra. Man gir alt man har, og det kjennes likevel ikke nok. 

På Pårørendesenteret møter vi mennesker som har mistet håpet, eller holder på å miste det. De sier «jeg orker ikke mer» og «dette blir aldri bedre». Noen begynner å se døden som eneste vei ut. 

De fleste som får slike tanker, tenker på sitt eget liv. Men noen tenker også på den de passer på. Det er en tanke som er nesten umulig å si høyt. Derfor blir den sjelden sagt. Og det som ikke blir sagt, blir heller ikke fanget opp. 

Vi må se dem tidligere 

Skal vi forebygge slike tragedier, må vi oppdage pårørende som holder på å kollapse. Det krever ikke store reformer. Det krever tre ting. 

Helsepersonell må spørre den pårørende direkte. Ikke bare om pasienten, men om dem selv: Hvordan har du det? Hva er tyngst akkurat nå? 

Veien til hjelp må være kort. I dag må pårørende ofte finne fram i et uoversiktlig system på egen hånd. Det er krevende for alle. For den som allerede er utslitt, kan det være umulig. 

Noen må følge den pårørende over tid. Én samtale er sjelden nok. En fast fagperson kan bli den man tør å være ærlig med når det begynner å gå galt. 

Hjelp vi kan gi allerede i dag 

Vi trenger ikke vente på nye lover. Mye kan gjøres nå. 

Pårørende trenger rask samtalehjelp. En psykolog eller annen kvalifisert fagperson innen kort tid, ikke om seks måneder. 

Tilbud der pårørende møter andre i samme situasjon, som hos oss på Pårørendesenteret, må være lette å finne og enkle å oppsøke. 

Når en pårørende sier «jeg holder på å miste kontrollen», må det utløse handling. Ikke en plass på venteliste. 

Og noen ganger er det ikke terapi som trengs mest. Det er avlastning, praktisk hjelp i hverdagen eller tid til å hente seg inn. Noen som sier: Dette tar vi oss av. 

Fagfolk trenger bedre rammer 

De som jobber i helse- og omsorgstjenesten, kjenner igjen dette. Men de har ofte for lite tid, for få ressurser og uklare føringer. Det gjør det vanskelig å handle tidlig. 

Trange rammer kan likevel ikke bli en grunn til å slutte å spørre: Kunne vi ha gjort noe før det ble så kritisk? 

Hvem passer på dem som passer på? 

Å være pårørende er ingen diagnose. Når belastningen gjør noen syk, synes ikke årsaken i statistikken. Mange ber heller ikke om hjelp før de nærmer seg bristepunktet. 

Hvis vi blir bedre til å se tegnene, og gjør veien til hjelp kortere, kan vi stoppe noen av disse situasjonene før de blir kriser. 

Dette handler om omsorg for pårørende. Men det handler også om å forebygge tragedier. 

Aktuelt, Kronikker, Månedens tema: 2026 oktober, Psykisk helse