19. november 2026
Fanget i eget hjem
Ved sykeleiet til farmoren lovet Julie (27) at hun skulle finne dagbøkene hennes – de mange tusen sidene der hun beskriver livet som pårørende til en sønn som til slutt ble drapsmann.

Sammen med faren, Otto Berg Olsen, fant Julie farmorens dagbøker nederst i en skittentøykurv under flere lag med klær i huset der besteforeldrene bodde sammen med onkelen, som var psykisk syk – et hus preget av et liv langt utenfor det de fleste av oss engang er i stand til å kunne fatte.
«Et liv i helvete og angst» er beskrivelsen farmoren gir. Det står med sirlig skrift på første side i dagboken fra 1997. Hun har dokumentert alt. Tusenvis av sider med faktaopplysninger, hjertesukk og fortvilelse. Et liv med en sønn som mer og mer forsvant inn i sin egen verden. Som ble truende, voldelig og som ruset seg. Et liv i kamp for å nå gjennom i et system som til slutt skulle vise seg å verken kunne hjelpe sønnen, moren, faren eller resten av familien.
Ikke hjelp i tide
Otto, som er ti år eldre enn lillebroren, bodde fortsatt hjemme da de begynte å se tegn til brorens psykiske uhelse.
Allerede som lite barn kunne han si ting de stusset over, men det var vanskelig å bedømme hvor det egentlig kom fra. Som tenåring begynte periodene med alvorlige psykiske symptomer å gjøre seg gjeldende – sammen med truende atferd – og med det frykten for at han kunne komme til å skade både seg selv og andre.
Vi var heldige og fikk noen timer med fred i dag.
Utdrag fra en av dagbøkene.
Gjennom 23 år ringte de, skrev og møtte opp hos ulike instanser. Men opplevelsen var at ingen tok helhetsansvar for sikkerheten verken til broren eller menneskene rundt ham. I 2019 skjedde tragedien. 67 år gamle Bjørg Marie Skeisvoll Hereid døde etter å ha blitt angrepet med øks på Vår Frelsers gravlund i Haugesund.
Åpne sår
– Jeg visste at det var ham med det samme, sier Otto stille. Han kontaktet etter hvert avdødes sønn, som han opplevde ikke dømte, men tvert om viste forståelse midt oppi egen sorg. Det betydde mye.
Hereid har i årene etter drapet kjempet for at psykisk syke mennesker som begår kriminelle handlinger skal få større oppmerksomhet. Dette er et viktig samfunnsanliggende.
Både Otto og datteren Julie bor i dag i Spania. Selv om de mest av alt kunne tenke seg å glemme alt det vonde, har livet tatt dem i motsatt retning: De siste tre årene har de levd med den vonde familiehistorien omtrent hver eneste dag i forbindelse med research, samtaler og opptak til NRK-serien Leo og de farlige, der de forteller det norske folk hva de har opplevd.
– Vi gikk mange runder med oss selv da spørsmålet om å være med i TV-serien kom. Men egentlig hadde vi ikke noe valg. Farmor var tydelig i sitt oppdrag: «Dere må finne dagbøkene og fortelle historien!», sier Julie.
Ikke lenge etter at farmoren hadde forsikret seg om at Julie ville finne hennes pårørendehistorie, døde hun. Året var 2020.
Å ikke bli hørt
Otto blar i morens dagbøker og siterer: «Vi var heldige og fikk noen timer med fred i dag.» «Han står i gangfeltet og stopper biler. Bremsene kviner. Ulykker kan skje. Han flipper helt ut.» «Jeg leser i Haugesunds Avis om hvor trist det er å feire jul i fengsel. Men de innsatte har det bedre enn oss. Jeg skulle gjerne ha byttet.» «Jeg har prøvd å få hjelp, men de hjelper ikke. Dette er verre enn fengsel.» «Jeg forstår ikke hvordan det kommer til å gå med oss i framtiden. Dette skal være Norge.» «Otto ringte og spurte om jeg ville komme. Jeg orker ikke. Sitter her og gråter i fortvilelse. Det er som å være gissel i eget hjem.»
Å stå på utsiden av foreldrenes hjem og ikke kunne hjelpe, har vært noe av det verste. Otto har prøvd: Advokater, brev, møter, telefoner.
– Legene hørte til slutt ikke på meg. Jeg var en plagsom pårørende. En som maste og klagde.
Det måtte et drap til. I dag sitter Ottos lillebror inne og soner i tvungent psykisk helsevern.
Mange måtte betale
– Flere liv i familien vår har blitt ødelagt. Det skal ikke ha skjedd forgjeves, sier Julie som selv har fått kjenne på etterdønningene etter familiens livssituasjon.
– Fra jeg var ganske liten har jeg både sett og hørt ting. Huset der de bodde lå like i nærheten av skolen. I tillegg fikk jeg stadig historier fra medelever som hadde fått med seg både det ene og andre. «Han er onkelen din, ikke sant?» Slikt kunne de si. Mine eldre søsken fikk virkelig gjennomgå. Folk kunne kjøre etter dem med bil, stoppe dem, stille dem til veggs. Jeg vet at mange erfarer liknende ting, men tør ikke å fortelle. De har kanskje ikke stemme nok heller. Med Leo og de farlige har vi fått muligheten til å gi pårørende nettopp det; en stemme. Håpet er at vi kan være med å skape endring og avverge fare. Aller fortjener å kjenne seg trygge, sier Julie engasjert.
Jeg leser i Haugesunds Avis om hvor trist det er å feire jul i fengsel. Men de innsatte har det bedre enn oss. Jeg skulle gjerne ha byttet.
Utdrag fra en av dagbøkene.
Overlevelsesmodus
Otto kjenner fortsatt på skam. Følelsen av å gå rundt i egen by og ikke vite hvem som visste eller hva folk mente. Det var nærmest uutholdelig.
– Jeg følte meg som en spedalsk, beskriver han.
Når det gjelder egne barn og deres opplevelser som følge av situasjonen, sier han:
– Det var mye vi ikke visste da som de har fortalt i voksen alder. Men jeg har lenge gått med en voldsom fortvilelse inni meg. Avmakten føltes overskyggende. Det var som om kroppen selv gikk inn i en form for overlevelsesmodus.
Midt oppi alt det vonde har nok følelsen av å ikke bli hørt vært den verste. Likevel har de ikke gitt opp. Med Leo og de farlige opplever de nå at de har fått en ny mulighet.
Et samfunnsproblem
– Vår historie er et eksempel på et samfunnsproblem som trenger tverrpolitisk enighet. Vi er allerede på overtid. Noe må gjøres. I flere tiår har det bare vært snakk, nå må vi handle, fastslår Otto, som er tydelig på spesielt én ting:
– De pårørende må bli hørt! Det er de som sitter på ekspertisen og må ha en naturlig plass i ansvarsgruppen rundt pasienten sammen med helse og politi.
Å endelig bli trodd og tatt på alvor, oppleves godt. Far og datter kjenner at de har det norske folk i ryggen og får mange meldinger fra folk som heier og støtter.
– Jeg vet at mange opplever mye av det samme som oss. Å være pårørende innen psykiatri og rus er tabubelagt og skamfullt. Mange blir ikke tatt på alvor, noe som er helt merkelig så lenge vi som pårørende er de som kjenner pasienten best og ser ting andre ikke ser. Som pårørende burde vi få mer respekt og en sterkere stemme, mener Julie.
I tillegg til meldinger fra seere og pårørende får de også forespørsler om å stille til debatter og intervjuer. Senest i forrige uke deltok Otto i NRK P2s og NRK1s Dagsnytt 18 der tema var samfunnets svik mot psykisk syke og pårørende.
Stor takk
– Det gir en god følelse å endelig bli sett og hørt istedenfor å alltid skulle forsvare seg. Til alle som har sendt melding, som stopper opp og slår av en prat – tusen, tusen takk. Det betyr mer enn de aner, beskriver Julie.
Otto takker på sin side Lars Johan Hereid for hans ydmykhet og empatiske holdning.
– Han vet hva det vil si å være pårørende og evner å se situasjonen fra vår side, fastslår han takknemlig.
Far og datter takker også Leo Ajkic og hans team som de opplever har håndtert historien deres på en svært respektfull måte.
– Jeg var veldig nervøs for resultatet, men da jeg fikk se innslaget, merket jeg at jeg satt med tårer i øynene selv, sier Julie.
– Mens jeg var redd for at folk skulle bli sinte på oss, innrømmer Otto.
– Men nå føler jeg for første gang at folk stiller seg sammen med oss i vår fortvilelse. Det gir styrke.