Å være pårørende og samtidig stå i jobb

Hvert år deler Pårørendekonferansen ut prisen «Årets pårørendekommune». Ett av kriteriene er at kommunen forstår at også egne ansatte er pårørende og at tilrettelegging er avgjørende for at folk skal klare å stå i jobb. Tar vi ikke dette på alvor, risikerer vi at stadig flere faller ut av arbeidslivet.

Av Iren Mari Luther, Fagforbundet og Unn Birkeland, Pårørendesenteret

Før eller siden blir vi alle pårørende. I dag er tallet 800 000 i Norge. Men hva skjer når de som selv står i jobb – ofte i helse- og omsorgsyrker – samtidig skal bære omsorgsansvaret for sine nærmeste?

Et dilemma kommunene ikke kan overse

Vi lever i en tid med knapphet på ressurser. Det er allerede mangel på fagfolk, og forventningene til hva helsevesenet kan levere må justeres. Samtidig utreder kommunene hvordan de kan få ansatte til å ha lavest mulig sykefravær og stå lengst mulig i arbeid. Problemet er bare at mange av disse ansatte selv er pårørende til foreldre, ektefeller eller barn som bor i samme kommune.

Når kommunale tjenester strammes inn, skyves mer ansvar over på pårørende. Resultatet blir at arbeidstakere går ned i stilling, sliter seg ut – eller ender opp med å bli sykemeldt. Forskning viser at dette særlig rammer kvinnedominerte yrker, altså de samme yrkene som allerede er hardest presset. Dermed står vi i en ond sirkel: Mangel på arbeidskraft gjør at ansatte presses mer, mens flere samtidig faller fra fordi de ikke klarer å kombinere jobb med rollen som pårørende.

Mulige løsninger

Det finnes alternativer. Flere kommuner har etablert avlastnings- og aktivitetstilbud som gjør at pårørende kan være på jobb uten å bruke all sin energi hjemme. Noen går enda lenger og tilbyr kveldsavlastning for ansatte som jobber turnus.

Men tiltakene må løftes fra enkeltstående initiativ til systemnivå. Ledere må tørre å snakke åpent om hvordan pårørenderollen påvirker arbeidssituasjonen. Ordninger for fleksibilitet, avlastning og støtte må bli en del av arbeidsgiverpolitikken. Hvis vi ikke gjør dette, betaler kommunene dobbelt: De mister både arbeidskraften og må samtidig overta omsorgsansvaret.

Den virkelige kostnaden

Alle tiltak koster. Men det koster mer å la være. Dersom vi ikke legger til rette, vil sykefraværet øke og flere falle ut av arbeidslivet. Legger vi til rette, krever det investeringer – men vi beholder verdifull arbeidskraft, reduserer slitasje og kan gi bedre omsorg.

Dette er ikke et spørsmål om luksus, men om nødvendighet. Vi blir alle pårørende, og vi vil alle trenge ordninger som gjør det mulig å kombinere et aktivt arbeidsliv med omsorgsansvar.

Det er på høy tid at pårørendearbeid blir en nasjonal satsning med økt finansiering over statsbudsjettet. En slik satsning vil komme pårørende i alle kommuner til gode, ikke bare de som har råd til å betale for det.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på pårørende som arbeidstakere – men om vi har råd til å la være.

Aktuelt, I arbeidslivet, Kronikker, Månedens tema: 2026 januar