De fleste av oss kommer til å oppleve plutselige endringer og inngripende overganger i livet. Årets digitale Pårørendekonferanse setter søkelyset på hvordan vi kan finne gode veier videre og på hvordan håpet finnes selv når alt synes håpløst.
– Mange av de rundt 160.000 telefonsamtalene vi har i året, handler om relasjonsutfordringer, sier generalsekretær i Kirkens SOS, Lasse Heimdal, som også er styreleder i Folkehelseforeningen.
Tekst:
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
Han har selv vokst opp med en far som slet med psykoser og har også hatt syke barn, noe som gjør at han vet hvor krevende pårørenderollen kan være både som forelder og søsken.
– Barn som pårørende er utrolig «flinke» til å kamuflere sine egne kostnader. De er ekstremt lojale og oftest svært utydelige på hvilken pris de faktisk betaler. Mange ber ingen om hjelp eller forteller andre hva de opplever som vanskelig, sier han.
Ettervirkningene
Som barn snakket ikke han heller med noen om den vanskelige hjemmesituasjonen. Ikke for sitt bare liv kunne han gjøre det. Skammen var for stor.
– Som regel kommer de vanskelige tingene opp igjen – med full tyngde – senere i livet, fortsetter han og viser til at 28.200 av telefonsamtalene til Kirkens SOS i fjor, var fra mennesker som levde i krevende relasjoner.
For hans del kom reaksjonene for alvor da han flyttet hjemmefra – som ungdom.
– Da jeg ikke lenger stod i det som mange ganger opplevdes som truende situasjoner, fikk de vonde følelsene, fortvilelsen, aggresjonen – og redselen – større spillerom. Heldigvis ble jeg ivaretatt og fikk profesjonell hjelp over flere år. Jeg kom også inn i et trygt og godt ungdomsmiljø, noe som antakeligvis reddet meg, sier han, og understreker at nøkkelen til å komme seg videre i livet uten at det vanskelige får ta overhånd er at noen er der for deg.
Tidlig innsats
Heimdal etterlyser tidlig innsats, noe blant annet Folkehelseforeningen, der han sitter som styreleder, jobber med:
– I Folkehelseforeningen ser vi at altfor mange utfordringer søkes løst med «kvikk fiks». Hjelpen kommer for sent – gang på gang. Vi ser det i saker som rulles opp i media, at skoler og barnehager har varslet og gitt beskjed gang på gang, men at ingen har tatt imot – ingen har gjort noe.
Ifølge Heimdal trenger vi en langt større forebyggende innsats under barndom og oppvekst. Han har tro på at det går an å bygge opp støttenettverk rundt søsken som er pårørende og rundt familier som står i krevende situasjoner.
Vi må bygge større kapasitet. Istedenfor å lage systemer hvor vi forsøker å erstatte de pårørende, må vi etablere bedre støttesystemer rundt dem, der de får større plass, fokus og anerkjennelse.
Frivilligheten
– I en velfungerende storfamilie kan man søke støtte hos andre familiemedlemmer, men i mange tilfeller dreier det seg om enkeltpersoner eller familier som ikke har noen nære å støtte seg på, og da må vi lage flere alternative støttenettverk. Her er det mye å hente på å spille mer på lag med frivilligheten, tror han og spissformulerer:
– En av de store mangelsykdommene i Norge i dag er mangelen på pårørende!
Han snakker om «pårørende» i vid forstand:
– Verdien av den medmenneskelige støtten som pårørende utgjør er kraftig undervurdert. Den er ikke å forstå som et supplement til folkehelsen. Tvert imot! Slik jeg ser det er det offentlige i realiteten et supplement til den enorme innsatsen de mange pårørende gjør. Min påstand er at det aller meste av helsefremmende arbeid som pågår i Norge i dag er det pårørende og mellommenneskelige relasjoner som står for, sier han, vel vitende om at mange pårørende også står i fare for å brenne seg ut.
– Det er dessverre slik at det framover blir mindre penger til å bygge offentlige sosiale sikkerhetsnett med. Uten pårørende, kollegaer, venner og frivilligheten, klarer vi det ikke. Derfor er det klokt å bruke mer av de pengene vi faktisk har på å forebygge og bygge opp robuste strukturer rundt disse, påpeker han og oppfordrer alle som jobber på feltet om å komme med konstruktive innspill.
Barn som omsorgspersoner
Ifølge statistikken lever rundt 200.000 norske barn med foresatte som sliter med rusproblemer. Disse må ofte ta omsorgsoppgaver både for foreldre og mindre søsken. Barn må hjelpe barn.
– Akkurat nå holder vi på å planlegge en kampanje som heter «Hysj» - som er en barndomsfortelling av den norske komikeren Pål Espen Kilstad, som i en kortfilm på 25 minutter forteller om sitt liv som barn der han var omsorgsperson for sine foreldre, forteller han.
Lasse Heimdal, generalsekretær i Kirkens SOS og styreleder i Folkehelseforeningen, fikk for sin del hjelp til å jobbe seg gjennom sin barndom. Likevel hadde han regelmessige mareritt til langt opp i voksen alder.
– Noen ganger er det bare snakk om å bære og holde ut, sier han.
– Jeg klandrer ingen som selvmedisinerer seg med alkohol eller andre rusmidler. Det er ofte forståelig. Jeg kunne ha havnet der selv, men noen var der for meg.
