Hvordan kan leder legge bedre til rette for pårørende på jobb?

Å være pårørende og samtidig stå i jobb, kan være krevende. Ifølge Anne Grethe Solberg, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, begynner flere ledere å interessere seg for problemstillingen.

Tekst:

Bethi Dirdal Jåtun

Journalist

– De ser at medarbeiderne innimellom kan stå i ekstreme stressituasjoner. Målet for dem er å redusere stresset og øke arbeidskapasiteten, beskriver Solberg som har skrevet fagbøker om ledelse og mangfold. Under Pårørendekonferansen 2025 deltok hun i samtale med Else Kåss Furuseth under tittelen «Fra utfordring til mulighet: Tilrettelegging for pårørende i arbeidslivet».

Som i en orkan

– Hvordan skal lederen klare å håndtere en arbeidsstokk der kanskje opp mot halvparten av de ansatte står i ulike pårørenderoller? spør Kåss Furuseth.

– Når det står på som verst i pårørenderollen, kan det oppleves som å befinne seg i en orkan. Man kjenner på at man alltid skulle ha vært et annet sted enn der man faktisk er, blir følelsesstyrt og kommer i beredskap; skuldrene heves, man får hjertebank, tar et glass for mye om kvelden – og så har man det gående, beskriver Solberg som er opptatt av at pårørende tjener mye på å la fornuften råde heller enn å la seg overmanne av følelser.

For arbeidsgivere handler det om å lage gode strategier for de ulike livsfasene. For å få dette til, trengs blant annet medarbeider-undersøkelser.

– Husk at inni orkanen er det helt stille. Man kan finne ro og balanse selv om det stormer. Det handler om å rangere arbeidsoppgaver – å prioritere. Ingen klarer å gjøre alt på en gang. Det er umulig.

Meditasjonsrom

Ifølge Solberg oppretter flere arbeidsplasser i dag egne meditasjonsrom slik at medarbeiderne skal få muligheten til å finne ro.

– Det er ikke noe hokus-pokus i dette. Å meditere dreier seg om å sitte stille, lukke øynene og tenke på sin egen pust. Finne ro, noe som er ekstra viktig når det står på som verst i hverdagen. Én oppgave om gangen, råder Solberg.

– Hvordan få aksept for å være pårørende i jobben?

– I Norge har vi et lovverk, ja, regjeringen har endog til en egen handlingsplan for pårørende, og vi er opptatt av å ha et inkluderende arbeidsliv. For arbeidsgivere handler det om å lage gode strategier for de ulike livsfasene. For å få dette til, trengs blant annet medarbeiderundersøkelser der man måler i hvilken grad de ansatte føler seg akseptert i pårørenderollen. Mange bedrifter er flinke til å lage rutiner og prosedyrer for dette, noe som lettersituasjonen både for leder og ansatte.

Flere tiltak

– Er det arbeidstakers ansvar å si ifra om pårørenderollen han eller hun står i? spør Else Kåss Furuseth.

– Her er fagforeningen en skjult skatt. Vi ser at når partene mobiliseres til å jobbe med tematikken sammen, så skjer det noe. Alle ansatte kommer til å være pårørende én eller flere ganger. Når man legger opp konkrete metoder for dette og tar høyde for ulike ting som kan skje når de ansatte blir pårørende, begynner man å etablere en pårørendevennlig kultur, noe som er vesentlig.

Bedriftene som er «best i klassen» på dette ser på pårørenderollen som noe individuelt og lager for eksempel fleksible arbeidstidsløsninger.

Anne Grethe Solberg understreker at bedriftene som er «best i klassen» på dette ser på pårørenderollen som noe individuelt.

– De lager for eksempel fleksible arbeidstidsløsninger, sier hun og legger til at dette ikke er en mulighet i alle yrker.

– Men da er det viktig at arbeidsgiver har oversikt over hvilke kommunale støtteordninger som fins og presentere disse, sier hun og forteller at hun også kjenner til bedrifter som har etablert egne kollegastøttenettverk:

– Det betinger at man er åpen og modig. Å dele erfaringer, kan gjøre situasjonen for de pårørende enklere, sier hun.

Kvinner og menn

Det er en kjensgjerning at det oftest er kvinner som har pårørenderollen.

– Dette er problematisk idet det skyver kvinner ut i sykefravær og deltidsstillinger, påpeker Anne Grethe Solberg og fortsetter:

– Pårørenderollen blir bare mer og mer krevende. Vi trenger en bedre fordeling mellom kvinner og menn. Normalen i dag er at kvinner og menn deler «fifty-fifty» på omsorg for små barn. Menn kan omsorgsrollen – vi trenger at de tar en større del som pårørende.