Når skammen smitter – om usynlige pårørende og teoriene som forklarer dem 

Noen pårørende er lette å se. Vi kjenner dem igjen, vi vet hva de bærer på, og vi vet noenlunde hva de trenger. Men for en stor gruppe pårørende er situasjonen en annen: de bærer på noe de ikke kan si høyt. Ikke fordi det er mindre tungt, men fordi det er knyttet til skam.

Hva skjer egentlig med disse menneskene? Og hvorfor blir de usynlige? Forskning og teori gir oss noen svar. 

Stigma smitter 

Den amerikanske sosiologen Erving Goffman viste allerede på 1960-tallet at stigma ikke stopper ved den enkeltpersonen som rammes. Det sprer seg. Han kalte fenomenet courtesy stigma – et slags høflighetsbasert stigma som overføres til dem som er nær en stigmatisert person. Familie, venner, partnere; de trekkes inn i den samme sosiale skyggen. 

For pårørende til noen med rusavhengighet, alvorlig psykisk sykdom eller med et straffedømt familiemedlem betyr dette at de ikke bare lever med belastningen av å elske noen som sliter. De lever også med risikoen for å bli definert av det. Mange velger, bevisst eller ubevisst, å trekke seg tilbake. De deler mindre. De beskytter seg og den de er glade i, ved å bli usynlige. 

Goffmans begrep hjelper oss å forstå at dette ikke er et individuelt problem. Det er et sosialt og strukturelt fenomen. Usynligheten er ikke selvvalgt likegyldighet. Den er et rasjonelt svar på et samfunn som fortsatt straffer dem som er nær det vi ikke vil snakke om. 

Tapet som ikke har et navn 

For mange av disse pårørende er situasjonen preget av det den amerikanske familieterapiforskeren Pauline Boss kaller ambiguous loss – tvetydig tap. Det er tap uten den sosiale anerkjennelsen som vanligvis følger sorg. Ingen blomster, ingen kondolanser, ingen permisjon fra jobb. 

Boss beskriver to former: En der personen er fysisk borte, men psykologisk til stede, som ved fengselssoning – og en der personen er fysisk til stede, men psykologisk fraværende, som ved alvorlig psykisk sykdom eller demens. I begge tilfeller befinner pårørende seg i en vedvarende limbo. Relasjonen eksisterer, men er forvandlet. Savnet er reelt, men har ingen klar form. 

Dette er en særlig krevende form for belastning fordi den mangler avslutning. Det finnes ikke et tidspunkt der sorgen er ferdig. Det finnes ikke et vendepunkt der ting «normaliserer seg». Pårørende lever i en konstant beredskap, med usikkerhet som grunnvilkår. 

Hva hjelper? 

Når vi forstår hva disse pårørende bærer på, blir det tydelig hva slags støtte som trengs. Den israelske medisinske sosiologen Aaron Antonovsky utviklet begrepet salutogenese: Læren om hva som skaper helse, snarere enn hva som forårsaker sykdom. Kjernen i teorien er det han kalte opplevelse av sammenheng: En grunnleggende følelse av at livet er begripelig, håndterbart og meningsfullt. 

Pårørende i krevende og skambelagte situasjoner mister ofte nettopp dette. Tilværelsen oppleves kaotisk og uforklarlig. Handlingsrommet krymper. Meningen blir vanskelig å finne. 

Det er her lavterskeltilbud som samtaler, informasjon og fellesskap med andre i samme situasjon spiller en avgjørende rolle. Ikke nødvendigvis som terapi, men som gjenopprettelse av sammenheng. Når noen setter ord på det du bærer, og når du møter andre som kjenner det samme, skjer noe viktig: det uforklarlige blir begripelig. Det uhåndterlige får kontur. Og det meningsløse kan, over tid, få ny mening. 

Teoriene peker samme vei 

Goffman forklarer hvorfor de usynlige pårørende trekker seg unna. Boss gir språk til det de bærer på. Antonovsky peker mot hva som kan hjelpe dem tilbake. Til sammen tegner disse teoriene et bilde av en gruppe som ikke mangler mot eller ressurser, men som mangler et rom der de kan være pårørende uten å skamme seg for det. 

Det rommet må vi skape. For dem som bærer på noe ingen spør etter. 

Populærvitenskap, Kriminalomsorg, Månedens tema: 2026 mai, Populærvitenskap