På barrikaden for pårørende og eldre i eldreomsorgen

– Er det ingen pårørendeforening her, ingen representant eller noen jeg kan ta kontakt med? Jeg følte meg veldig alene i pårørenderollen sammen med søstrene mine.

Ann-Kristin Moldes pårørendereise startet for alvor for omtrent to år siden, på Voss sjukeheim der moren hennes, Kari, har langtidsplass. Siden den gang har mye skjedd.

Etter at faren døde for to år siden, ble Ann-Kristin nærmeste pårørende til sin mor. Selv bor hun ikke på Voss, men et par timers kjøring unna, på Sotra. Men hun er mye hos moren.  

Første inntrykk

Selv om hun har et stort nettverk, kjente hun ingen andre pårørende til noen på langtidsavdelingen ved Voss sjukeheim. Hun kjente tidlig behov for å snakke med noen som stod i det samme som henne.

– For eksempel hadde det vært veldig nyttig for meg å finne ut om ting jeg reagerte på i starten bare var enkeltstående hendelser eller deler av et mønster, sier hun.

– Hva reagerte du på, da?
– At bemanningen var for lav, at de som jobbet der hadde lite tid til den enkelte og at nesten ingenting skjedde. Beboerne satt bare der.

Moren hennes er avhengig av rullestol og trenger en god del hjelp, men fungerer bra kognitivt. Likevel ble hun plassert sammen med beboere med demens.

– I starten gikk jeg og ventet på at andre skulle gjøre noe.

Men ingenting skjedde.

Kontakt med andre

Så, i fjor sommer, begynte Ann-Kristin å få kontakt med andre pårørende på langtidsavdelingen. De ble raskt enige om å etterspørre et pårørendemøte, noe ledelsen stilte seg positive til. På møtet fikk de blant annet vite at ordningen med en pårørenderepresentant i brukerrådet hadde ligget nede en stund. Nå fikk de valgt ny i Ann-Kristin Molde.

– Vi skulle gjerne vært flere representanter i brukerrådet, men det var ikke mulig.

Så var det en som kom på at de kunne danne en gruppe rundt pårørenderepresentanten, et pårørendeutvalg. Og slik ble det.

– Vi fant fort ut at vi var flere som var enige om at ting ikke fungerte som de burde og at vi kunne engasjere oss i lag.

Ann-Kristin ble leder av utvalget der hun har med seg Anna Marie Bergstrøm, Aud Tveito Ekse, Kirsti Perryman og Sissel Frydenlund.

På dette tidspunktet var det inntaksstopp ved langtidsavdelingen på grunn av innsparinger. I det hele tatt hadde økonomien vært dårlig lenge. Utvalget ble enige om å skrive et debattinnlegg til lokalavisa, der de løftet fram situasjonen. Som pårørende ønsket de å synliggjøre forholdene i eldreomsorgen og få et større og bredere fokus på saken.

– Da vi sendte innlegget til avisa, tipset vi dem samtidig om at vi kunne la oss intervjue. Vi var klare!

Det tok helt av

At det skulle ta så til de grader av som det gjorde, var verken Ann-Kristin eller resten av utvalget forberedt på. Leserinnlegget de skrev i august i fjor skulle utløse et skred av nye leserinnlegg, folk som fortalte sine pårørendehistorier, helsepersonell som våget å beskrive situasjonen sin anonymt, en tidligere sykehjemslege som fortalte om sine erfaringer …

– Vi gikk ut på akkurat riktig tidspunkt – uten helt å vite det. I Voss-samfunnet hadde misnøyen med eldreomsorgen vokst seg betydelig grunnet store nedskjæringer i høyt tempo, sier Ann-Kristin som nærmest over natten ble et ansikt for andre pårørende, noe hun i utgangspunktet ikke hadde tenkt så mye på. Hun hadde først og fremst vært opptatt av forholdene på sykehjemmet. Men nå fikk hun mailer, sms-er, telefoner og etter hvert også direkte henvendelser på gata, i butikken, i sykehjemsgangen og andre steder.

– Vi fikk mye respons fra utslitte pårørende som ikke hadde fått sykehjemsplass til sine, men også fra ansatte, de som står i krysspresset og som ikke våger å uttale seg og kanskje heller ikke får lov.

Hun beskriver det som en «opprulling» der hun og pårørendeutvalget nærmest ble en hovedaktør.  

– Vi i utvalget har på en måte jobbet som om vi var en pårørendeforening for hele Voss, sier hun smilende og alvorlig på samme tid.

Ifølge Ann-Kristin har den administrative kommuneledelsen så langt benektet at dette er et problem:

– Så vi står med to versjoner, oppsummerer hun og understreker at de vil jobbe videre for å få fakta på bordet slik at de sammen kan finne ut hvor skoen trykker.

Årets navn

At folk er takknemlige for innsatsen pårørendeutvalget så langt har gjort, har også fått et veldig synlig bevis: Da lokalavisa Hordaland skulle kåre årets navn i slutten av 2025, var det Ann-Kristin Molde, som fikk flest stemmer. Av de nesten 2500 stemmene som kom inn, gikk 428 av dem til henne.

– Jeg kjenner på et stort ansvar ved at jeg vet det jeg vet om eldreomsorgen på Voss, uttalte hun til avisa Hordaland som intervjuet henne i forbindelse med prisen.

Som en synlig pårørende med en tydelig stemme, har hun blitt viktig for mange andre pårørende som kjenner på nøyaktig det samme som hun gjorde i starten: Behovet for å snakke med andre i samme situasjon. Hun har fått innblikk i mange tunge historier.

– Det er et stort ansvar å vite ting. Men pårørende trenger andre pårørende å fortelle til. Det blir et veldig sterkt fellesskap mellom oss.

Forbedringer

Midt oppi medietrykk og henvendelser fra pårørende, helsepersonell, politikere og folk flest, har pårørendeutvalget samtidig jobbet med konkrete forbedringsforslag på Voss sjukeheim – der det hele startet:

– Vi har fått et miljø der vi kan diskutere ulike tiltak og forslag. Bare det er jo bra! Stråler Ann-Kristin.

Dette har blant annet resultert i et samarbeid med Voss frivilligsentral. «Bingo-banden» har sett dagens lys – frivillige som kjører bingo på sykehjemmet og rullerer mellom tre av de fire sykehjemmene i Voss herad.

– Det er viktig å se på hva vi kan få til innenfor de eksisterende rammene. At sektoren trenger mer penger, er udiskutabelt, men vi kan ikke bare sitte og vente på disse, fastslår Ann-Kristin og legger til:

– Målet er klart: At alle eldre og pårørende skal få det bedre.

I januar ble hun spurt om å delta på fagdagene for helse og omsorg i kommunen – for å fortelle om det å være pårørende, en sofasamtale på 45 minutter.

Joda, ting skjer.

Trenger hverandre

Siden hun ble morens nærmeste pårørende for to år siden, og ikke minst siden hun ble med i pårørendeutvalget, har Ann-Kristin Molde reflektert en god del rundt det å være pårørende med eldreomsorgen som ramme:

– Jeg tenker at det å være pårørende i utgangspunktet kan være veldig ensomt. Faktisk trenger pårørende et forum. Det er veldig viktig å få møte andre pårørende for å unngå følelsen av ensomhet.

Hun trekker også fram «uavklarte forventninger», som hun selv har kjent mye på.

– Når man ikke vet hva man kan eller skal forvente, er det også vanskelig å si ifra som pårørende. Dette er i det hele tatt et landskap det er vanskelig å manøvrere i. Du kan lett bli passiv som pårørende. Men mest sårbar, kanskje. For det å være pårørende er en litt uklar rolle opp mot de ansatte. Selv er jeg lærer, jeg kjenner min rolle på samme måte som sykepleieren og helsefagarbeideren kjenner sin. Men rollen som pårørende – den er i beste fall uklar.

Hun pauser litt. Leter etter ordene.

– Som pårørende er du jo vant til å gjøre mye for den du er pårørende til, men når du kommer på sykehjemmet, kommer du på besøk. Jeg føler at jeg bare er der. Nei, det er en vanskelig og uklar rolle.

Pårørende er undertematisert!

Hun tror det er vel så lett å bli for passiv som for aktiv når man er pårørende til noen på sykehjem.

– Noen kan bli for kritiserende, men igjen, det er vanskelig å finne rollen som pårørende og særlig om du ikke får snakket med andre. Pårørenderollen er undertematisert!

Hun mener det er en lang vei å gå når det gjelder pårørende som gruppe.

– Det sies at man skal satse på pårørende, men når brukerrådet på sykehjemmet bare møtes én gang i halvåret og det ikke gjøres formelle vedtak der, så er ikke muligheten for innflytelse så veldig stor akkurat.

Hun er opptatt av at de pårørendes perspektiv må bli hørt.

– En forutsetning for at pårørende skal kunne få en tydelig stemme tror jeg er at vi trenger å møtes i pårørendeutvalg og pårørendeforeninger – både formelle og uformelle.

Flere plan

Hun mener pårørenderollen er viktig på flere plan.

– Vi som pårørende har for det første mye kunnskap å tilføre – kunnskap som er viktig for den vi er pårørende til og de som skal ivareta våre nærmeste. Dessuten har ansatte og pårørende sammen også mye kunnskap som gjerne ikke kommer fram der viktige beslutninger tas, sier hun og fortsetter:

– Mange pårørende presses hardt. Å lytte til hvordan de har det, er viktig. Pårørende trenger å bli sett og hørt både for sin egen skyld og for de eldres skyld.

Veien er lang å gå, men hun har troa så lenge flere går sammen.

– Vi må møtes! Folk må snakke sammen og så må vi jobbe for bedre rammer samtidig som vi leter etter løsninger innenfor de eksisterende.

Ann-Kristin Molde er klar for å jobbe videre for pårørende og de eldre i eldreomsorgen. Hun er  klar for nye oppgaver, samtaler og planer i pårørendeutvalget ved Voss sjukeheim. For det skjer ting når man bare går sammen. Det har hun så til de grader fått erfare.

Aktuelt, For fagpersoner, For pårørende, Månedens tema: 2026 februar, Samarbeid