18. november 2026
Pårørendebasert heldøgnsomsorg
På årets Pårørendekonferanse fikk vi et nytt ord for noe mange familier allerede lever med. Det bør bekymre alle som planlegger fremtidens omsorg. Vi har ord for sykehjem, omsorgsbolig og hjemmetjeneste. Nå har vi også fått et ord for det som utgjør hverdagen for de fleste med hjelpebehov: pårørendebasert heldøgnsomsorg.

Tekst:
Jo Inge Myhre
Redaktør, fagkonsulent og lege
Begrepet ble lansert i et innslag på Pårørendekonferansen, som i år hadde tittelen «Når ansvar møter motstand». Det er treffende, og ubehagelig. For begrepet beskriver en situasjon der et menneske kan bo hjemme fordi noen i familien tar ansvar hele døgnet. Det finnes ikke noe vedtak. Ofte så blir det bare sånn, plutselig eller gradvis, fordi det ikke er noe alternativ på plass.
Heldøgns – men ikke på papiret
Heldøgnsomsorg er et etablert begrep i helse- og omsorgssektoren. Kommunen vurderer hvem som har behov for slike tjenester, og hva som skal til for at behovet blir forsvarlig ivaretatt. Behovet forsvinner ikke fordi familien selv dekker det. Det blir bare mindre synlig.
Da påvirker det ingen turnus, det trengs ingen vedtak. Ingen avvik føres. Ingen vedtak. Bare en ektefelle som sover lett fordi partneren med demens kan gå ut om natten. En datter som har flyttet hjem igjen. En sønn som har redusert stillingen sin uten å si til noen på jobben hvorfor.
Hjemmetjenesten kommer morgen og kveld.
Resten av døgnet er det familien som ordner opp.
Et omsorgssystem som i praksis hviler på én ulønnet person døgnet rundt, har ingen reserve.
«Hjemme» forutsetter at noen andre også er hjemme
Det er et godt mål at flere skal kunne bo lenger hjemme. Mange ønsker det også selv. Men «hjemme» er ikke et sted der omsorgen organiserer seg selv.
Når stadig mer omsorg skal ytes i eget hjem, får pårørende ofte en viktig rolle. Spørsmålet er hvor stor den rollen kan bli før den slutter å være en rolle – og i praksis blir en stilling.
Ulønnet, uten ferie, og uten oppsigelsestid.
Dersom vi ikke snakker åpent om dette, risikerer pårørendebasert heldøgnsomsorg å bli en skjult forutsetning i omsorgspolitikken: At noen alltid er der når tjenestene ikke er det.
Tre spørsmål kommunene må kunne svare på
Ser vi det?
Vet kommunen hvem som i praksis gir omsorg hele døgnet? Vedtakene handler om pasienten, mens pårørendes innsats ofte forblir lite synlig. Det som ikke kartlegges, er også vanskelig å planlegge for.
Er det frivillig?
Et reelt valg forutsetter et alternativ. Pårørende må kunne si hvor mye de faktisk kan og vil bære, og kommunen må ha en plan for hva som skjer når grensen er nådd. Pårørendeavtalen kan være et verktøy for å avklare roller, forventninger og grenser – men bare dersom den brukes aktivt og revideres når situasjonen endrer seg.
Hva skjer når den som bærer, ikke kan bære mer?
Pårørende blir også syke. De skal på jobb, sove, være foreldre, partnere og mennesker med egne liv. Et omsorgssystem som i praksis hviler på én ulønnet person døgnet rundt, har ingen reserve.
Da trengs avlastning som faktisk passer livet folk lever, også på kveld og natt. Det trengs en fast kontaktperson. Og det trengs en beredskapsplan før krisen oppstår, ikke etterpå.
Et varsellys, ikke en tjenestekategori
Helsepersonellplan 2040 handler om at vi får færre tilgjengelige hender i helse- og omsorgstjenestene. Da er det nærliggende å se pårørende som en del av løsningen.
Men pårørende kan ikke være den ubegrensede reserven.
Regjeringen har sagt at pårørende ikke skal bære mer. Skal vi vite om det løftet holder, må vi også vite hvor mye de allerede bærer.
Et godt begrep gjør det usynlige synlig.
Pårørendebasert heldøgnsomsorg bør derfor ikke bli en ny tjenesteform vi venner oss til. Det bør være et varsellys. Et tegn på at omsorgsansvaret har blitt så omfattende at vi må spørre om det fortsatt er frivillig og forsvarlig, samt om systemet rundt familien er godt nok.