Åpnes i en ny fane

22. november 2026

Rørt av møtet med pårørende

Leo Ajkic (42) er tilbake med fire nye episoder av dokumentarserien Leo og de farlige. Denne gangen møter han også pårørende og etterlatte.

Foto: NRK

Tekst:

Bethi Dirdal Jåtun

Journalist

Mens den første sesongen handler mest om mennesker i forvaring, går NRK-profilen i sesong to inn på spørsmål om psykisk helse, strafferettslig tilregnelighet og tvungen omsorg. I de nye episodene møter Leo også familiemedlemmer og andre rundt den farlige som har prøvd å få hjelp, varsle og si ifra, men som ikke har nådd fram.

Båret mye lenge

Da han nylig var i TV2s «God morgen, Norge», fikk han spørsmålet: «Hva har berørt deg mest gjennom sesong to?» Han svarte: «Alle møtene er like sterke, men møtet med Otto var ekstra sterkt. Han er pårørende og prøvde i årevis å varsle. Familien levde med et større problem enn de kunne takle. De ba om hjelp, men fikk aldri det de trengte. Det er tøft å møte folk som sitter med så mye følelser som Otto.

Til Pårørendesenteret.no utdyper han: – Det er lettere å speile seg i de pårørende enn i de kriminelle. De pårørende har båret mye lenge, noe jeg følte sterkt da jeg snakket med Otto. Han er så ærlig. Historien om hvordan han og familien har blitt uglesett i nærmiljøet og hvordan det har preget dem alle, gjorde inntrykk. Han er en mann som viser følelser, og menn som viser følelser, rører gjerne andre menn.

Høye seertall

Dokumentarseriens sesong én hadde en seeroppslutning på opp mot én million per episode. Mye tyder på at dette blir normalen også i sesong to.

– Hva er det som gjør at denne serien treffer slik, tror du?

– Det er vanskelig å si, men kanskje handler mye om at vi snakker med mennesker som ellers bare snakkes om. Vi møter dem direkte. Får dem i tale.

Han får mange tilbakemeldinger på måten han møter de farlige på. At det virker så ukomplisert og nedpå.

– Noen av dem vi snakker med har sett meg gjøre andre TV-ting og fått tillit til at jeg kan formidle historien deres, kommenterer Leo enkelt, men innrømmer at han har kjent på det noen ganger, spesielt i de første episodene da alt var nytt. Denne gangen visste han mer hva han gikk til.

– Jeg driver ikke med ekstremsport. Hadde jeg ikke funnet meg til rette i dette, hadde jeg ikke gjort det.

De farligste blant oss har som regel blitt sviktet mange ganger i barndommen. Mange av dem jeg møter har for eksempel aldri kunnet snakke om følelser.

Selv pårørende

Ifølge Leo handler serien blant annet om mennesker som på samme måte som oss ønsker å være en del av fellesskapet. Som vil bli likt og akseptert. Men som havner utenfor.

– Mange av dem jeg møter i TV-serien har selv vært pårørende, påpeker han og trekker fram utenforskap, svik, vold og seksuelt misbruk. Ting som merker et menneske og som gjør noe med hvordan man ser på andre, ikke bare de nærmeste, men også samfunnet som helhet.

– De farligste blant oss har som regel blitt sviktet mange ganger i barndommen. Mange av dem jeg møter har for eksempel aldri kunnet snakke om følelser.

Pårørendestemmens plass i de nye episodene av Leo og de farlige er først og fremst et resultat av den ene historien som fortelles. Her er også sønnen til en kvinne som ble drept, med. Han ble offer for handlingen til en mann som ikke fikk den hjelpen han trengte.

Noe glemmes ikke

– Å være pårørende til en person som dømmes for økonomisk svindel eller å få beskjed om at barnet ditt stjeler, er vanskelig nok, men det går over. Folk glemmer. Å være pårørende til et menneske som dreper, mishandler og voldtar, er noe ganske annet. Slike grusomme handlinger bli hengende ved deg. Jeg skjønner at mange pårørende kan kjenne på skam, sier Leo.

Som innvandrer i Norge kan han kjenne seg igjen. Mekanismen av å bli tatt til inntekt for noe han ikke har noe med å gjøre bare fordi han tilhører samme folkeslag, gruppe eller religion som den som har gjort en grusom handling.

Likevel – pårørende han har møtt i forbindelse med TV-dokumentaren – mødre, fedre, fosterforeldre og andre familiemedlemmer – har så å si alle det til felles at de har en slags forståelse for gjerningsmannen.

– De behøver ikke å tilgi. Men å vise forståelse, er viktig, fastslår han.

Håp?

At systemer svikter, synes åpenbart. At flere av de farlige havner mellom to stoler, viser serien flere eksempler på. Er dette noe vi bare må leve med, eller fins det håp? Leo Ajkic tror vi har mer å hente på samarbeid, på at politiet er sterkere til stede i helsevesenet og omvendt – og på at flere instanser er representert i ansvarsgruppen rundt hver enkelt pasient.

Innboksen til Leo Ajkic er full. Noen ganger gruer han seg for å åpne, ser for seg at folk vil skjelle ham ut for å gi disse «monstrene» plass. Men så opplever han istedenfor stor takk. I forbindelse med de nye episodene har han blant annet blitt kontaktet av ofre som takker for at gjerningsmannen blir formidlet på en så balansert og respektfull måte. Slikt gjør inntrykk.

Han er på ingen måte ferdig, men har lyst til å lage mer: – Min oppgave er å vise hva som skjer der ute.

Ikke gå glipp av denne…

Vi har også intervjuet Otto Berg Olsen til Min historie. Les saken her.