Viktig å ha pårørende med på laget

– Ved hjemmesoning og i saker som gjelder domfelte under 18 år, er samarbeidet med pårørende formalisert, noe som gir oss større handlingsrom, sier Tore Råen, friomsorgsleder ved Trøndelag friomsorgskontor.

Han har jobbet i kriminalomsorgen i over tretti år, de tjue siste av dem i friomsorgen. Nå leder han friomsorgskontoret i Trøndelag som har folk både i Trondheim og Steinkjer, i alt 36 ansatte.

Friomsorgskontoret er en lokal enhet under Kriminalomsorgen med ansvar for gjennomføringen av straffereaksjoner utenfor fengsel. De ulike friomsorgskontorene rundt omkring i landet følger opp domfelte i forbindelse med eksempelvis samfunnsstraff, prøveløslatelse og hjemmesoning. I tillegg gjennomfører de personundersøkelser for påtalemyndighet og domstolene.

Hjemmesoning

– Når vi gjennomfører straff med elektronisk kontroll, soner den domfelte straffen i eget hjem. Det krever at vi har samtykke fra samboende – som oftest er pårørende – og at vi er i dialog med dem, forklarer Råen.

– Er det barn i husstanden, er det spesielt viktig at også deres syn innhentes og hensyntas, legger han til.

Råens hovedinntrykk er et de fleste pårørende er veldig glade for at deres nære får sone hjemme og på den måten ivareta sine familiære forpliktelser.

– Men så har vi også tilfeller der det kan være krevende – der den domfelte, for eksempel en ungdom, gjerne står i ulike konflikter med familien. Å være så tett på hverandre store deler av døgnet, kan føre til at konfliktnivået eskalerer, beskriver Råen.

Kan være krevende

De pårørende har rett til å trekke samtykket om hjemmesoningen skulle blir for krevende.

– Men i tilfeller som dette, vil det samtidig sette de pårørende i et dilemma. Som foreldre kommer man i en vanskelig skvis, for man ønsker jo det beste for barnet sitt og vil ikke nekte det å bo hjemme, spesielt ikke når alternativet er fengsel. Kanskje har vedkommende også søsken, noe som kan være ekstra krevende, fortsetter Råen.

Ved hjemmesoning er friomsorgskontoret jevnlig i kontakt med de pårørende i forbindelse med hjemmebesøk og gjør det de kan for å legge til rette og løse opp i eventuelle konflikter. Noen ganger kan det hjelpe å involvere konfliktrådet, er Råens erfaring.

– I alle saker foretar vi en egnethetsvurdering. Har vi opplysninger som gjør at vi i en totalvurdering ser at hjemmesoning ikke er tilrådelig, selv om det gjelder en ungdom, kan vi velge å ikke innvilge, sier han.

Taushetsplikten

I alle andre saker enn hjemmesoning eller der domfelte er under 18 år, er det samtykke fra den domfelte som avgjør friomsorgskontorets kontakt med pårørende.

– Et tenkt eksempel kan være at en domfelt ønsker å ha med seg en pårørende som støtteperson i en samtale hos oss eller at vi foreslår dette overfor vedkommende. Som oftest blir vi enige, men den domfelte kan også si nei. For oss som er underlagt taushetsplikt, betyr det at vi da ikke har anledning til å kontakte pårørende.

Om for eksempel en bekymret mor, som ikke får tak i sin sønn eller datter, skulle ta kontakt med friomsorgskontoret for å høre om de vet noe, kan ikke Råen og hans kollegaer si noe om situasjonen grunnet taushetsplikten. Den erfarne lederen forstår behovet, men handlingsrommet deres baserer seg på den domfeltes samtykke.

– Vi kan selvsagt prøve å stimulere vedkommende til å kontakte sin mor. Forholdet kan oppleves sårt og konfliktfylt, noe som gjør at den domfelte i utgangspunktet ikke ønsker dialog. I slike situasjoner forsøker vi å bistå, forteller Råen som har flere eksempler på at de, etter samtale med den domfelte, likevel har fått etablert kontakt med mål om å bedre relasjonen.

Skam og bidrag

– Erfaringen er at mange pårørende føler på skam når et familiemedlem har begått et lovbrudd. Derfor er det så viktig for oss å spille på lag med de pårørende slik at vi kan få oppklart og besvart spørsmål og snakket om ting som kan være krevende, påpeker Råen.

Han forstår at en del pårørende kjenner på frustrasjon over reglene rundt taushetsplikten.

– Mitt inntrykk er at pårørende i stor grad vil bidra. Samtidig har vi jo veldig mange forskjellige situasjoner og saker. I enkelte saker har domfelte brent så mange broer og de pårørende blitt så slitne at de ikke orker å gå inn i mer, noe som er forståelig. Men vi forsøker å bistå der vi kan, sier Tore Råen.

Aktuelt, Følelser og reaksjoner, Kommunikasjon, Kriminalomsorg, Månedens tema: 2026 mai, Samarbeid