Etterlatt, men fortsatt pårørende

– Vi har med oss dem vi har mistet. De er en del av oss, og vi er fortsatt pårørende selv om vi har mistet noen. Det er viktig å huske på.

Katalin Krauser er psykiatrisk sykepleier og én av i alt sju som jobber på Pårørendelinjen, Pårørendesenterets hjelpetelefon for pårørende og fagfolk.

– Vår faglige bakgrunn er viktig i denne jobben, men også livserfaringen og det vi ellers bringer med oss inn har betydning, sier Katalin som er i kontakt med pårørende og fagfolk i hele landet. Hun opplever også at etterlatte ta kontakt.

Sorgprosessen

– Akkurat det synes jeg er veldig fint. For selv om man har mistet noen og tiden går, er man fortsatt pårørende. Vi har alltid med oss de vi har mistet. De er en del av oss, fastslår hun og forteller at hun mistet mannen sin for snart 34 år siden. Fortsatt kan hun oppleve at sorgen aktiveres i gitte situasjoner.

En sorgprosess er individuell og varierer fra person til person. Det finnes ingen fasit på hvordan sorgen utspiller seg, men den har likevel fellestrekk, påpeker hun. 

– En tid kan det gå rimelig greit, men så kan det plutselig føles som om alt stopper opp. Da kan det være godt å innhente råd og veiledning om hvordan man kan komme seg videre, er Katalins erfaring.

– Hvilke råd gir du til mennesker i sorg?

– Det er vanskelig å si noe generelt om det, men mye handler om hvor i sorgprosessen den enkelte befinner seg. Det kan jo være at man har kommet seg videre selv, men at familien sliter. Sorgen opptrer ulikt i ulike faser – og på en måte blir man aldri heller helt ferdig med den. Dette er prosesser som kommer i bølger.

Håpet viktig

Katalin er alltid opptatt av å løfte fram håpsdimensjonen.

– Å formidle håp, er utrolig viktig – både til pårørende i sorgprosesser, men også til pårørende generelt. Man kan møte veggen, ja, men vegger kan etter hvert forseres. Man kan stå foran et fjell som synes umulig, men det går an å sakte men sikkert, steg for steg, å bestige det. Hun smiler litt før hun fortsetter:

– Ting tar tid. Det er viktig å snakke ut om det som er vanskelig, samtidig som det gjelder å finne en god balanse. Å snakke for mye om det som er vondt å vanskelig, kan gi motsatt effekt og bidra til at man opprettholder og vedlikeholder sorgen istedenfor å kunne løfte blikket og finne ting som gir påfyll, noe som kan hjelpe til å komme seg videre.

Ikke alle ringer inn til Pårørendelinjen. Noen sender en e-post eller benytter seg av chattefunksjonen. Som regel når Katalin kommer på jobb en mandag formiddag, ligger det e-poster og venter i innboksen. Hun starter som regel med dem.

Mye frustrasjon

Katalin Krauser har jobbet med psykisk helsearbeid i over 30 år. Nå er hun pensjonist, men fortsatt svært aktiv. Å jobbe på Pårørendelinjen oppleves som meningsfullt og givende.

– Det er veldig fint å kunne holde det faglige og hjernen i aktivitet. Å fortsatt få jobbe med fag, er noe jeg setter pris på, sier hun.

– Går det an å si noe generelt om hvilke typer henvendelser du får på Pårørendelinjen?

– Jeg møter mange pårørende som er frustrert, slitne og synes det er vanskelig fordi de opplever at de ikke når fram i hjelpeapparatet og at den de er pårørende til ikke får den hjelpen vedkommende trenger. Mange må dessuten være koordinatorer og selv prøve å sette sammen de ulike tjenestene, svarer hun og medgir at hun innimellom kan kjenne på en viss oppgitthet over at helsevesenet ikke er kommet lengre når det gjelder akkurat dette. Samtidig vet hun som sykepleier at dagene kan være veldig travle. Likevel tror hun på forbedring:

Tror på dialog

– Å se de pårørende, er en utrolig viktig oppgave. Min erfaring fra et langt arbeidsliv i helsevesenet er at dialogen med de pårørende som regel alltid gir en bedre forståelse av pasienten og situasjonen som sådan.

Hun ivrer for mer dialog mellom pasient, pårørende og helsepersonell.

– Som regel gir dialogen bedre rammer for alle involverte, er hennes erfaring.

– Hvordan opplever du at du kan hjelpe pårørende gjennom Pårørendelinjen?

Mulige løsninger

Råd og veiledning er også viktige deler av pårørendesamtalene.

– Her kan jeg lene meg litt mer fremover, anvende kunnskap og erfaring og komme med mulige løsninger, smiler hun og legger til:

– For eksempel kan noen lure på hvordan de skal forholde seg til en som er veldig deprimert. Da kan jeg på generell basis si noe om hvordan sykdommen arter seg, hva vedkommende kan forvente og hvordan situasjonen kan håndteres. Hvordan pårørende kan få hjelp til dem de er bekymret for og hvilke rettigheter pårørende har, er også spørsmål som går igjen, sier hun.

Selv om Katalin trives i jobben skulle hun ønske at Pårørendelinjen ikke var nødvendig. At pårørendearbeidet var en naturlig og innarbeidet del både i kommune- og spesialisthelsetjenesten.

– Men jeg vet ikke hvor de som ringer oss skulle ha henvendt seg om de ikke kunne komme hit. Flere pårørende forteller at de har prøvd å finne tilbud i nærmiljøet, men uten hell. Derfor er det så veldig viktig at vi er her. Når det er sagt, skjer det mye godt pårørendearbeid sett opp mot slik det var for 20-30 år siden, men vi har fremdeles en vei å gå.

Min faghistorie, Månedens tema: 2025 november