Når legen blir pårørende

Jonas Kinge Bergland, lege og komiker, var ikke forberedt på at farens alvorlige sykdom skulle ta såpass stor plass i ham.

Landskapet er kjent. Som lege har han mange års erfaring i å håndtere både sykdom, pasienter og pårørende. Men å plutselig bli pårørende selv, er en ganske annen historie.

– Man blir mer nøye med å ringe – og så henter man fram en annen tålmodighet, beskriver han.

Familien

Faren har fått beinmargskreft. Den alvorlige sykdommen har rammet hele familien – både ham, moren og de to søstrene. De står godt sammen og har for så vidt også alltid vært ganske tett på hverandre, men situasjonen er ny og hver enkelt må finne sin måte å takle dette på.

Sammen med sine to søstre vokste Jonas opp på Søndre Aas gård på Holmlia i Oslo. Da drabantbyen ble bygd på 80-tallet, ble de fleste gårdene i området revet, men ikke Søndre Aas gård. Den var og er fremdeles et fritidssenter for barn og unge med gårdsdyr og rideskole. Foreldrene har jobbet som gårdbrukere og ungdomsarbeidere der hele livet.

Utfordrende

Kombinasjonen lege og pårørende opplever Jonas Kinge Bergland som utfordrende.

– Den informasjonen jeg får når jeg er med pappa til kontroll for eksempel, har jeg som regel en annen forståelse av enn ham. Noen ganger vet jeg derfor også mer enn pappa og mamma. Akkurat nå går det bedre med ham, men i perioder har jeg nok kjent på et større alvor enn dem uten å kunne fortelle dem det. Det er en belastning å holde ting skjult. Jeg har måttet late som så de ikke skulle bli redde, forteller han og legger til:

– Jeg får mange ganger også med meg det som ikke blir sagt og har nok en større forståelse for sykdomsbildet enn pasienten selv. Man blir litt konsulent på en måte.

Sykehjemslege og komiker

Ved siden av yrket som lege har Jonas Kinge Bergland etablert seg som en av landets mest populære komikere. Etter debuten «Dr. Bergland og den alternative medisin» i 2016 har han levert standup for et stadig voksende publikum. Hans andre og tredje forestilling, «Dr. Bergland bryter taushetsplikten» og «Dr. Bergland uten grenser» solgte begge opp mot 100.000 billetter. Showet som han nå spiller og turnerer med, har tittelen «Dr. Bergland på død og liv». Mye av tematikken er hentet fra sykehjemshverdagen på Madserudhjemmet på Skøyen i Oslo, der han har en sytti prosents stilling som sykehjemslege.

– I showet snakker jeg både om behandlingsbegrensning, -avklaring og aktiv dødshjelp. Og demens, selvsagt. Status kommer jeg også inn på. Å jobbe som sykehjemslege, plasserer deg ikke akkurat øverst på rangstigen, smiler han. 

Altoppslukende

For Jonas fungerer jobben som lege godt sammen med komikeryrket, men nå når faren er syk, vurderte han på et tidspunkt å avlyse hele turneen med det nye showet.

– Det var et tilfelle der jeg trodde pappa skulle dø. Det ble nærmest altoppslukende for meg.

Han var ikke forberedt på at det skulle ta så stor plass i ham og sier at det kom veldig overraskende på.

– Diagnosen til pappa er alvorlig og vi har flere ganger tatt inn over oss at det kan gå galt. Pappa er dessuten over sytti og har hatt et godt liv med gode relasjoner til alle. Jeg burde derfor ikke kjenne meg så trist. Men selv om jeg er forberedt på disse tingene, opplevdes følelsen nærmest som lammende.

Han hadde trodd han skulle ta situasjonen mer stoisk.

– Ting faller fra hverandre

«Hva lærer man om seg selv?» spør programleder Vegard Larsen i NRK P2s «Drivkraft», der Jonas Kinge Bergland er gjest i begynnelsen av februar.

«Jeg har skjønt at det er kjipt når kompiser av meg har mistet fedre eller mødre. I noen grad har jeg tenkt; slikt skjer jo. Men når jeg står i situasjonen selv, har jeg blitt litt sjokkert over hvor fælt det faktisk er. Det kjennes akkurat som om ting faller fra hverandre. De gangene jeg har trodd at livet hans var over, var det vanskelig å se for seg hvordan livet skulle bli etterpå», beskriver Jonas Kinge Bergland i eteren denne februardagen.

«Blir du en bedre lege av dette?» spør Larsen.

 «Ja, rent faglig gjør jeg det. Man lærer nye ting rundt diagnosen, men også gjennom å observere hvordan helsepersonell kommuniserer med pasienter. Som pårørende ser jeg hvordan pappa blir fortalt ting og hvordan det kan gjøres på en bra og kanskje også mindre bra måte.

Avlastningsavdeling

Når vi ber ham beskrive pårørenderollen fra sitt ståsted som lege, svarer han:

– Det kommer helt an på hvilken type diagnose det dreier seg om. Pårørende er like forskjellige som folk flest. Noen bryr seg, noen bryr seg ikke, noen er rasjonelle, noen følelsesstyrte.

På Madserudhjemmet leder han en avlastningsavdeling der pasientene kommer og bor noen uker av gangen, ofte for å gi avlastning til de pårørende.

– I mange tilfeller dreier det som om pasienter som fint kunne ha fått tilbud om fast langtidsplass, men på grunn av stramme budsjetter og få plasser, får de det ikke. Så da blir det en vurdering av hvilke pårørende som er ressurssterke nok og kan stå i det en stund til, sier han.

– Du har beskrevet pårørendearbeidet ved sykehjemmet som «utfordrende». Kan du utdype?

– Utfordrende på den måten at potensialet for at noe blir misforstått og tas ille opp er stort. Man må være grundig og tydelig, bruke nok tid og ta høyde for en del sårbare elementer, svarer han.

Dag for dag

Etter at faren ble syk, har Jonas Kinge Bergland blitt mer opptatt av å leve i nuet.

– Jeg tenker at hver dag er en ny dag og er veldig nøye med å ikke tenke «hva hvis» og alt mulig sånn.

Kontakten med faren er blitt hyppigere:

– Det er også en måte å være i nuet på. Om det skulle gå dårlig, har man ikke kastet bort tida på ikke å være til stede.

Han kommer tilbake til tålmodigheten, et aspekt han er opptatt av:

– Grunnen til at jeg framhever tålmodighet rundt pasient og nærmeste pårørende, som i dette tilfellet er mamma, er fordi det er veldig viktig at begge to holder seg flytende både mentalt og fysisk. For hvis nærmeste pårørende eller pasienten selv begynner å bli nedstemt, så er sannsynligheten mye større for at tilstanden blir dårligere.

Min faghistorie, Følelser og reaksjoner, For fagpersoner, Månedens tema: 2026 april