18. november 2026
Tett på maktesløshet og skam
Noen pårørende slipper aldri opp. Andre velger å sette sluttstrek og nekter å gå til grunne med noe de ikke kan få gjort noe med.

Tekst:
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
Å være pårørende til kriminelle og noen av de farligste blant oss, preger hele tilværelsen. For noen blir det altoppslukende. Journalist og forfatter Erlend Frafjord synes det er vanskelig å gi noen klare fellestrekk av pårørende han har møtt og møter i sitt arbeid med forvaringsdømte og kriminelle. Men ord som maktesløshet og skam går igjen når han forteller.
Utenforskap
Han har vært tett på mor til Tina i Tina-saken og på faren til fetteren i Birgitte Tengs-saken. Han har fulgt noen av de farligste av de farligste, de som sitter i forvaring på Ila Landsfengsel og som samfunnet må beskyttes mot. Akkurat nå jobber han med et nytt bokprosjekt, denne gangen med unge kriminelle som begår bestillingsdrap og grove kriminelle handlinger. I flere av tilfellene synes foreldrene å være fullstendig uvitende om det som foregår og aner ingenting før politiet står på døra.
Erlend Frafjord står også bak kriminaldokumentaren om Tina-saken og har gitt ut boka «Norges farligste – tre forvaringsdømte forteller». Denne utgivelsen la grunnlaget for første sesong av «Leo og de farlige», som nå er aktuell med sesong to.
– Det som ofte går igjen hos de forvaringsdømte er utenforskap i barndom og ungdom. De kjenner i stor grad på at de ikke har en plass i samfunnet. Brorparten av dem har også en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Men de kommer ikke nødvendigvis fra ressurssvake, skakkjørte hjem. Akkurat det har kanskje overrasket meg mest i alle de årene jeg har jobbet med dette, sier Frafjord og forteller at mange av de forvaringsdømte på Ila har søsken med høy utdanning og toppjobber og foreldre som har fulgt dem tett opp både i barne- og ungdomsår.
En periode var jeg ukentlig i kontakt med mor til en forvaringsdømt. Selv snakket hun med sønnen daglig.
Samfunnssikkerhet
I de over tretti årene Erlend Frafjord har jobbet som journalist har kriminalitet, soning og rehabilitering utgjort mange av arbeidene hans. Han har dekket mange straffesaker og blitt stadig mer opptatt av hvorfor noen av oss havner i feil spor og til slutt gjør grusomme handlinger.
– Hvorfor er det så viktig å sette søkelyset på akkurat dette?
– Det handler om samfunnssikkerhet. De farligste blant oss koster samfunnet veldig mye i form av penger og ressurser. I tillegg kommer faren for at disse personene kan gjøre ekstreme ting mot andre. Det er viktig å sette inn ressurser så tidlig som mulig, og jobbe tverrfaglig, slik at færrest mulig havner i kriminelle løpebaner.
I forbindelse med sitt nyeste prosjekt følger han blant annet politiet i Stavanger og deres arbeid med ti-femten ungdommer under atten år. Her jobbes det tverrfaglig med fokus på tidlig innsats. Tiltak som dette tror Frafjord kan spare samfunnet for mye.
Skam og maktesløshet
De pårørende er alltid en del av fortellingen. Noen velger å kutte all kontakt, men ifølge Frafjord, velger de aller fleste å følge opp sine. Noen mer enn andre:
– En periode var jeg ukentlig i kontakt med mor til en forvaringsdømt. Selv snakket hun med sønnen daglig. Hun viet ham omtrent hele livet sitt etter at han ble pågrepet for drap som 18-åring. Etter en lang kamp fikk hun ham til slutt over i psykiatrien. Det hadde nok aldri skjedd uten hennes innsats.
En av de tre forvaringsdømte Erlend Frafjord var tettest på i forbindelse med bokprosjektet «Norges farligste», hadde prøvd å drepe far, stemor og stesøster. Likevel valgte faren, som også ble hardt skadd som følge av drapsforsøket, å besøke sønnen i fengselet, jevnlig. Det samme gjorde moren.
Det siste året har Frafjord vært i kontakt med moren til en 17-åring som sitter i forvaring. Hun er sterkt preget av det sønnen har gjort og kjenner på en veldig skam. Om hun orker å flytte hjem igjen, vet hun ikke. Maktesløsheten har gjort sitt inntog. Etter å ha brukt masse tid og krefter på å få sønnen på riktig kjøl, ender han på institusjon, der det ikke er kontroll. Veien ut i hardere kriminalitet er kort, og det går til slutt helt galt.
Når en sønn eller datter havner i fengsel, kjenner pårørende på alt fra skam til skuffelse. Noen ganger også lettelse. Endelig kan de senke skuldrene, slippe å kjenne på uro, stress og uvisshet.
Opplever en opptakt
– De fleste foreldre forteller at de opplever en slags opptakt, noe som kommer til syne og preger barnets barndom og oppvekst og som peker fram mot det som skal komme. Når en sønn eller datter havner i fengsel, kjenner pårørende på alt fra skam til skuffelse. Noen ganger også lettelse. Endelig kan de senke skuldrene, slippe å kjenne på uro, stress og uvisshet.
Han husker møtet med en oppegående og ressurssterk mor, som var alene med sønnen og flere småsøsken. Som selv jobbet med ungdom på skråplanet og som opplevde at sønnen etter hvert begynte å skli ut i en alder av tretten-fjorten år. Med flere barn å ta seg av, hadde hun ikke kapasitet til å følge opp sønnen som etter hvert havnet i et kriminelt miljø. Hun så hva som skjedde, visste også mye om hva som burde gjøres, men stod maktesløs på sidelinjen. Beintøft!
Ofrenes pårørende
Det som har gjort aller sterkest inntrykk på den erfarne journalisten er møtene med ofrenes pårørende. De som har mistet sine nære på grunn av andres grusomheter.
– Reaksjonsmønstrene er veldig forskjellige. Noen reagerer med et voldsomt hat og sier at de aldri kommer til å tilgi. Andre oppsøker miljøet rundt gjerningsmannen for å forstå.
Han har fulgt flere av dem; mor til Tina, far til fetteren til Birgitte Tengs – pårørende som lever i skyggene av det som skjedde, som får hele livet sitt merket av noe som aldri skulle ha skjedd og som aldri helt finner tilbake til seg selv igjen.
– Noen klarer ikke å slippe uretten og kjemper resten av livet. Andre velger å sette sluttstrek. Og klarer det. Pårørende er forskjellige, avslutter Erlend Frafjord.