Dersom du er bekymret for dine barn. Ikke vent til situasjonen er blitt uhåndterlig. Søk hjelp.
Når skal du søke hjelp? Her er noen faktorer du bør se etter:
- Nedstemthet og angstplager
- Langvarige eller tilbakevendende smerter (hodepine og vondt i magen er vanligst)
- Slutter å leke og ta med venner hjem
- Gjenopptar «uvaner» som for eksempel å suge på tommelen
- Oppholder seg mer/ mindre hjemme
- Søvnvansker
- Trekker seg tilbake/ isolerer seg/ blir innadvendte
- Overdrevne reaksjoner på bagateller/blir oppfarende
- Ustabilitet og rastløshet, irritabel og oppfarende
- Nedsatte resultater på skolen
- Endrer oppførsel i skole eller barnehage
- Bidrar mer i hjemmet og krever mindre oppmerksomhet enn tidligere
Vær særlig oppmerksom på endret oppførsel. Dette kan være tegn på at barnet har behov for ekstra hjelp.
Her kan du få hjelp:
Dersom du ikke finner aktuelle tiltak her, kan du ta kontakt med følgende:
Alle
kommuner har egne helsetjenester for barn og unge. Disse er enkle å komme i kontakt med, og har god kunnskap om hva barn og familier trenger. Helsestasjonen er for barn fra 0–5 år, mens skolehelsetjenesten er for barn og unge fra 6–20 år. Her kan du få hjelp med det meste som har med barn og unges helse og trivsel å gjøre. Flere kommuner har også tilbud om foreldreveiledning og/ eller andre lavterskeltjenester via
familiesentre. Ta kontakt med kommunens informasjonssentre og tildelingskontor og spør hvilke tilbud som finnes i din kommune.
Alle barn har en
fastlege. Dette er et godt sted å ta kontakt hvis du ikke helt vet hva som vil være god hjelp for barna. Fastlegen skal ha oversikt over andre hjelpetjenester i kommunen.
Spesialisthelsetjenesten har egne avdelinger som jobber med barn og unges psykiske helse (BUP). Dette er steder som hjelper barn som står i fare for å utvikle egne problemer, eller som har utviklet egne problemer og har rett på helsehjelp. For å få hjelp herfra trengs en egen henvisning fra lege.
Frivillige organisasjoner og pasient- og brukerorganisasjoner kan også ha tilbud til barn og unge (lokale og nasjonale), noen ganger i samarbeid med kommunen. Ta kontakt med bruker- og pårørendeorganisasjonener for sykdommen som familien er rammet av og etterspør om de har tilbud til barn som er pårørende.
Mange kvier seg for å kontakte
barneverntjenesten hvis de har behov for hjelp. De fleste er allikevel godt fornøyd med hjelpen de får, når de først tar kontakt. Mange vet ikke at barnevernet samarbeider tett med familien, og at de aller fleste hjelpetiltakene er frivillige. Eksempler på tiltak er råd og veiledning, avlastning, økonomisk støtte, støttekontakt, besøkshjem eller hjelp til å få plass i barnehage eller SFO. Det er kun når barna ikke får den beskyttelsen og omsorgen de har behov for, at barnevernet har en plikt til å gripe inn.
