Hva skjer når barn flyttes geografisk langt bort fra sin familie og nærmiljø?

– Brudd i relasjoner blir for noen normalen. Det gjør ikke bare noe med barnet selv, men også med dem som skal hjelpe barnet og med relasjonen dem imellom, sier fagkonsulent i barnevernstjenesten Margaret Riley.

– Dette er barn som i utgangspunktet ofte sliter med sosiale relasjoner og tilknytning. På denne måten blir de ilagt ytterligere belastninger, fortsetter fagkonsulenten som jobber i omsorgsavdelingen i barnevernstjenesten i Stavanger.

Hun bekrefter at brudd i fosterhjem og beredskapshjem synes å forekomme hyppigere nå enn tidligere og at flere barn flyttes geografisk langt bort fra familie og nærmiljø, noe som skaper brudd i relasjoner viktige både for barnet og for de pårørende.

– Et brudd ved at fosterhjem eller beredskapshjem sier opp sitt oppdrag, medfører brudd i relasjoner barnet har etablert i det gjeldende hjemmet, presiserer hun.

Den erfarne fagkonsulenten har jobbet i barnevernet i over tretti år. I dag er hun veileder for fem kontaktpersoner som hver har cirka 14-15 barn som de følger opp i forhold til fosterhjem, beredskapshjem og institusjoner.

100 mil hjemmefra

Få dager før samtalen med Riley la NRK ut saken «Theo døde i barnevernets omsorg», om 15-åringen fra Sandnes som endte opp på institusjon i Bodø, 100 mil hjemmefra, og som i 2024 døde på institusjonen – av en overdose.

Mediekanalen har kjørt en serie med liknende saker. Det samme har flere andre medier. Barnevernstjenesten er i søkelyset, noe som også gjenspeiler seg i myndighetenes prioriteringer. Etter flere kritiske rapporter om barnevernet, vedtok Stortinget i fjor en reform de kalte kvalitetsløftet. Den forplikter blant annet barnevernet til å gi barn og unge et tilbud nærmere der de bor. Men så enkelt er det ikke.

På grunn av kapasitetsutfordringer flyttes barn i barnevernets omsorg til andre deler av landet. Riley bekrefter at mangelen på fosterhjem og institusjonsplasser gjør at de noen ganger må flytte barn langt bort.

I avvisning

– Vi får tilbud om tiltakene Bufetat har tilgjengelig der og da. Disse kan være i Alta eller i Trysil. Den store mangelen på fosterhjem fører til at barn må bo i beredskapshjem over lengre tid, hvor en allerede ved innflytting vet at barnet skal flytte igjen når eller hvis vi finner et fosterhjem, sier hun.

Mange barn i barnevernet har måttet flytte flere ganger. Selv om intensjonene er gode i forsøk på å opprettholde relasjoner, kan barnet etter hvert miste kontakten med sine pårørende og med miljøet de var en del av.

– Å være personen som er viktig for barnet når avstanden er 100 mil, er vanskelig, for ikke å si umulig. Barna mister ikke bare sine nærmeste, men også tilknytningen til skole og fritidsaktiviteter, og må begynne på nytt igjen på en ny plass, beskriver Riley.

Brudd i relasjoner blir for noen barn normalen. Det gjør ikke bare noe med barnet selv, men også med dem som skal hjelpe og med relasjonen dem imellom.

– Det kommer et metningspunkt. Barnet vil ikke mer og ønsker ikke å knytte seg til noen. Og når de får muligheten i et nytt fosterhjem, gjør noen av dem alt de kan for å oppnå en ny avvisning. De færreste fosterfamilier klarer å stå i en slik avvisning over tid, noe jeg kan forstå, sier Riley som selv har tjue års erfaring som fostermor.

Pårørenderollen

Hun er opptatt av hvor viktig det er å ha gode pårørende rundt seg i hverdagen:

– Også de hverdagslige tingene er en del av det å være pårørende til noen. Vi tenker ofte at vi først er pårørende om noen har vært utsatt for en ulykke eller har dødd, men om vi hadde begynt å omtale de som står oss nærmest, uavhengig av slektskap, som pårørende, hadde det kommet enda tydeligere fram hva pårørenderollen består i, sier hun og fortsetter:

– Ethvert brudd i positive relasjoner medfører skade, og barnevernstjenesten klarer ikke alltid å ivareta alle de viktige pårørenderelasjonene barna har. Selv om barna kan ha mange skuffelser knyttet til foreldrene sine, så kan likevel båndet mellom dem være sterkt. Uansett om det er et tynt bånd eller sterkt bånd, så er det der, og det skal vi ha respekt for.

I forandring

Det faglige aspektet har forandret seg mye siden hun først begynte i barnevernet for over tretti år siden. Barnevernet er dessuten blitt mer transparent og faglig oppdatert.

– Tidligere handlet det mest om å skaffe nye foreldre til barn som ikke kunne bo hos sine foreldre. I dag er foreldre, og søsken, ikke minst, i mye sterkere grad involvert etter en omsorgsovertakelse. Fokus er å opprettholde og ivareta de gode relasjonene som barnet allerede har, forteller fagkonsulenten.

Dersom barnet flyttes langt bort, blir dette utfordrende å få til.

– De fleste vil jo gjerne bo i nærheten av sine nærmeste pårørende og sine venner, de ønsker å fortsette i sine fritidsaktiviteter. Å flyttes til et fosterhjem langt fra disse, kan lede til et nytt brudd, og barna må begynne på nytt igjen – i et nytt miljø. Stavanger barneverntjeneste vurderer alltid om det er noen i barnets familie eller nettverk som kan være fosterforeldre for barnet. Det vil ikke alltid innebære at hjemmet ligger i barnets nærmiljø, men det vil legge forholdene bedre til rette for å kunne ivareta barnets familie og slekts relasjoner etter en omsorgsovertakelse, sier Riley.

Systemproblemer

Hun understreker at disse problemene ikke dreier seg om vond vilje fra det statlige barne- og familievernet, Bufetat.

– De gjør så godt de kan med de ressursene de har til rådighet. Politiske skifter medfører gjerne også strukturendringer, som når myndighetene for en tid tilbake valgte å legge ned de private barnevernstiltakene. Tanken var god om at ingen skal tjene seg rik på barnevern, men mye av tilbudet forsvant uten at de offentlige tiltakene som skulle erstatte de private hadde et tilbud på plass. De private måtte derfor inn igjen, men først etter at et tomrom hadde skapt utfordringer både for barn, pårørende og tjenesten som sådan, sier hun.

For de som står barna nær, men som ikke kan ha den daglige omsorgen, fører flyttingen til at de ikke får del i barnets liv, at de ikke får bidra. Det blir et tap, samtidig som det for mange også vekker skyldfølelse.

Mange hensyn

– Vi har langt flere hensyn å ta nå enn tidligere. Det er mange parter i dette, som alle har sine behov og rettigheter. Dessuten har barnets stemme fått en helt annen plass. Da jeg begynte i barnevernstjenesten, snakket vi ikke engang med barna. De skulle skjermes, påpeker den erfarne fagkonsulenten.

Hun kaller søkelyset på barnets stemme «en god utvikling», og påpeker samtidig at det har gjort jobben deres mer utfordrende.

– Men samtidig enda mer givende! Utfordringen ligger i at vi skal balansere barnets stemme, barnets beste, hensynet til foreldre og fosterforeldre, sier hun.

Flere samvær

Foreldrene kan fungere godt som samværsforeldre selv om de ikke har den daglige omsorgen. I tillegg til foreldre, har også barnets besteforeldre, søsken og andre som er viktige for barnet fått egne rettigheter til samvær.

– Skal barnet ha samvær med ulike pårørende hver uke, vil de få det veldig travelt og kan få vansker med å slå rot der de er. Derfor skal samvær alltid ha utgangspunkt i barnets behov og ønsker, understreker Margaret Riley.

Selv om mye er utfordrende, krevende og vanskelig i jobben i barnevernet, kommer også lyspunktene:

– Her en dag fikk vi en stor rosebukett av en ungdom med et kort som startet med «Kjære Stavanger barnevern. Takk for at dere reddet livet mitt.» Slike ting gjør at vi står på videre med enda større engasjement.

Tap og sårhet

Den erfarne fagkonsulenten bringer også inn sårheten i tap og forteller om et barn i fosterhjem som opplevde, da bestefaren døde, at fosterforeldrene mente at han kjente bestefaren så dårlig at han ikke skulle å gå i begravelsen.

– Vi rådet dem til å gå sammen med ham i begravelsen, men gutten hadde allerede oppfattet at fosterforeldrene mente at dette ikke var viktig nok og ønsket ikke å gå.

Etter et langt liv i barnevernet, nærmer Margaret Riley seg pensjonistalder. Hun har erfart at respekten for og inkluderingen av barn og foreldre har økt, noe som er bra. Hun har møtt mange varme og rause fosterforeldre med ekstra hjerterom til fosterbarnet og barnets familie. Hun opplever også at samarbeidet mellom ulike instanser stadig blir bedre og at de klarer å aktivere flere ressurser i nettverket, noe som gir håp i alle utfordringene de står i.

Aktuelt, Barn som pårørende, Månedens tema: 2026 mars, Psykisk helse, Samarbeid