Når foreldre eller søsken blir syke eller noe annet alvorlig skjer, påvirkes hele familien. Både hverdagsrutiner, stemningen hjemme og hvordan man snakker med hverandre kan endres. Ettersom sykdom og liknende som regel oppleves belastende og negativt, vil man kunne si at familien kommer under stress.
Usikkerhet om framtiden, redsel, og frykt for konsekvenser av situasjonen som har oppstått kan melde seg. Det er helt naturlig. Stress får dessverre ofte fram våre verste sider, og vi kan bli utålmodige, irritable og mindre gode til å kommunisere med hverandre. Det er forståelig for oss voksne. For barna er det ikke alltid like lett å forstå hva som skjer og hvorfor uten å få det forklart. Det gjelder både med tanke på selve krisen som oppstår og konsekvensene for familien.
Barns behov
Alle barn trenger trygge og tilgjengelige omsorgspersoner. Barn trenger fysisk ivaretakelse i form av mat, klær, stell, et trygt sted å bo, kos og fysisk nærhet. I tillegg trenger barna omsorgspersoner som er fysisk og mentalt til stede for dem i hverdagen. Barnas psykologiske utvikling, helt fra fødselen av, skjer i samspillet med trygge voksenpersoner. Å bruke tid sammen med barn i dagliglivets aktiviteter og i lek, er viktig. Man bør være bevisst på å være mentalt til stede når man er sammen med barn og gi dem tid med udelt oppmerksomhet.
Det er viktig å prioritere slike stunder også når hverdagen blir travel og preget av stress.
Som forelder er det naturlig å ønske å skåne barna sine fra vonde og vanskelige ting. Men egentlig er det ikke mulig å skåne barn fra de vonde tankene og følelsene som dukker opp når en i familien er syk.
Anne Kristine Bergem
Barn får med seg at det skjer noe, men ikke nødvendigvis akkurat hva som skjer. Å frata barn informasjon og involvering er derfor ikke å skåne, men å overlate barna til deres egen fantasi.
Å snakke med barn
Å snakke om sykdom eller andre vanskelige emner, fjerner ikke det som er vondt. Den som er syk eller skadet, er fremdeles syk eller skadet. Men gjennom en samtale kan barnet inviteres til å sette ord på sine egne tanker og følelser. Barn trenger å erfare at de ikke er alene med følelsene sine. Gjennom samtale med de voksne i familien vil barn også forstå at det ikke er farlig å snakke om vanskelige ting.
Barn trenger å få informasjon om situasjonen som har oppstått. De må få forklaringer om sykdommen eller skaden. Jo yngre barna er, desto mer konkret bør du være. Synes du det er vanskelig å finne ut hvordan en sykdom skal forklares, kan du få hjelp av den som behandler den syke. Det finnes det en del materiale og verktøy som kan brukes på nettet.
Du kan lese mer om
å snakke med barn og unge om sykdom her. Å være forelder
Når man blir foreldre, endrer livet seg. Plutselig er det slik at behovene til et annet menneske alltid skal settes foran egne behov. Det tilfører livet en ny dimensjon, men er også krevende.
Når sykdom rammer familien, vil mange foreldre oppleve at kravene til dem øker betydelig.
Hvis det er en selv som blir syk, skal man i tillegg til alt som hverdagen krever, håndtere egne bekymringer og egen frykt. I tillegg vil det kunne gå mye tid til undersøkelser og behandling. På toppen av det, skal man fortsette å være foreldre. Barna trenger oppfølging i hverdagen som før, og i tillegg trenger de informasjon og involvering i alt som handler om sykdommen.
Hvis det er den andre forelderen som blir syk, blir man pårørende selv, med det alt det innebærer av belastninger i tillegg til at man skal ivareta barna og hverdagslivet.
Når et av barna blir syke eller skadet, rammes man av det som er alle foreldres verste frykt. Det er fristende å bruke alle krefter på det syke barnet fordi det kjennes riktig. Men så er hverdagen der med jobb, middager som skal lages og gulv som skal vaskes. Kanskje har det syke barnet søsken som skal fortsette med sine liv, i tillegg til at de trenger informasjon og ivaretakelse som pårørende.
Det kan oppleves overveldende å være i slike situasjoner. Det er naturlig å føle sinne, frustrasjon og maktesløshet.
Å være under stress får svært sjelden fram det beste i noen.
Anne Kristine Bergem
Snarere blir terskelen for å bli irritert og utålmodig lavere. Kjefter og smeller man på omgivelsene uten egentlig grunn, kan det igjen forsterke følelsen av utilstrekkelighet.
Hva kan man gjøre?
Det er lurt å være pragmatisk når livet byr på utfordringer som dem beskrevet over.
Kanskje skal man gå gjennom kalenderen sin og sortere ut de gjøremålene som ikke er absolutt nødvendige og som tar energi. Samtidig er det lurt ikke å slutte å gjøre de tingene som gir energi. Å treffe gode venner iblant, være ute i frisk luft og bevege seg innimellom, er lurt. Å pusse opp kjøkkenet eller badet er mindre lurt. Det er også lurt å senke standarden litt, på for eksempel matlaging og rydding. Det er viktigere å være sammen og ha tid til å snakke sammen, enn at huset er strøkent og maten lagd fra bunnen av hver dag.
Klarer man å si ifra på foreldremøtet i barnehagen eller på skolen at det er sykdom i familien, og at man derfor ikke har krefter til å stille på dugnad eller være foreldrekontakt, kan det redusere dårlig samvittighet og opplevd forventningspress. Når andre får informasjon og forklaringer, er det lettere for dem å vise forståelse, og kanskje til og med bidra eller avlaste.
Det å spørre naboen om å kjøre et av barna på fotballtrening eller å klippe gresset gir dem en opplevelse av å få lov å bidra samtidig som man som foreldre kan prioritere tid sammen i stedet for å måtte bruke mye tid på praktiske gjøremål. Det er overraskende mange som gjerne vil hjelpe til dersom de får konkrete forespørsler om ting de kan bidra med.
I mange kommuner finnes det ulike hjelpe- og støtte tilbud, både i regi av det offentlige og gjennom frivillige organisasjoner. Man er ikke svak hvis man ber om hjelp. Det er tvert imot en styrke å erkjenne at av og til er det ikke mulig å få til ting slik man vanligvis gjør.
Det er ikke et mål i seg selv å klare alt alene.
