Foreldrene til Silje (9) forsøkte å skåne henne mest mulig da mamma ble syk. De tenker at hun er så liten at hun nok ikke merker så mye til endringene i familien, som at mamma trenger mer ro og er sjeldnere med på familieaktiviteter. Parallelt opplever de en endring hos Silje som de lurer på kan være reaksjoner på mammas sykdom.
Før sov hun på eget rom, men nå kommer hun inn til oss hver natt. Hun ringer til oss flere ganger i løpet av skoledagen for å vite at vi har det bra. Har vårt forsøk på å skjerme henne fra sykdommen gjort det verre?
Pappa om Silje, 9 år
Barn er raske til å fange opp endringer i familien. Ofte raskere enn vi voksne er. At Silje er blitt mer engstelig kan være en reaksjon på at hun merker at noe er galt med mamma, men har ikke informasjon eller forståelse for hva det handler om. Det er vanskelig for foreldre å avgjøre hvor mye et barn på 9 år skal få vite. Barn har behov for å få informasjon om sykdommen. Når barn ikke vet, fyller de inn de «blanke feltene» med sine egne tolkninger og fantasier.
Foreldrene kan bli enige om å fortelle at mamma er syk og hva det dreier seg om. Dette kan for eksempel være om mamma skal opereres, bivirkninger av behandling eller hvorfor humøret til mamma har endret seg. De kan si og vise at Silje kan stille alle spørsmålene hun har. Foreldrene kan også si noe om følelsene sine, at de for eksempel er triste eller redde, og hvorfor. Silje trenger å vite at det ikke er hennes skyld. De kan bruke god tid til å lytte til hva som gjør Silje mest redd, og hva hun frykter. Da kan de trygge henne på en god måte.
Hjemme handler alt om sykdom, og jeg orker det ikke. Når de endelig er ferdig å snakke om behandlingen til broren min, så begynner de å kjefte på meg. Så da blir jeg ute lenge, svarer ikke på meldinger fra dem. De bryr seg jo ikke om meg uansett.
Thea, 15 år
Thea blir avvisende overfor foreldrene sine når deres tid og oppmerksomhet er bundet opp til broren. Kanskje hun i tillegg til å være sint også er trist for at foreldrenes oppmerksomhet er rettet mot broren og ikke henne. Thea blir mer synlig ved å bli lenge ute om kvelden, og får dermed en form for oppmerksomhet fra foreldrene. Men dessverre er oppmerksomheten negativ, da deres bekymring viser seg gjennom kjefting. Det skaper større avstand til foreldrene, i en sårbar tid hvor hun fremdeles trenger dem som en trygg base. Trygghet skapes også gjennom tydelige forventninger og grenser. Hvordan disse kommuniseres kan familien samarbeide om å justere.
For å skape en endring kan foreldrene bli mer bevisste på hvordan og hvor ofte sykdommen er samtaleemne. For eksempel kan de bestemme at felles måltider skal være fri for sykdomsprat. De kan vise mer nysgjerrighet overfor Theas liv, uten at det blir en utspørring. Når Thea merker en oppriktig nysgjerrighet i foreldrenes spørsmål, fremfor en irritert bekymring, vil sannsynligheten for at hun svarer dem øke. Svarer hun avvisende eller ikke i det hele tatt er det viktig at foreldrene er tålmodig og ikke gir opp. Thea trenger å vite at foreldrene er der når hun trenger dem og føler seg klar.
Oss-følelsen
Når sykdom rammer, er det lett at familien blir mer oppstykket og at samholdet endres. Eksempelvis kan den ene forelderen ta hovedansvaret for barnet med sykdom, bli med på sykehusopphold, fysioterapi og lignende, mens den andre forelderen tar mer ansvar for friske søsken. Det er en forståelig måte å få familielivet til å gå opp på. Det er fremdeles viktig at familien føler seg som én enhet og har arenaer for å utvikle samholdet.
Tenk igjennom hvilke aktiviteter dere som familie kan gjøre sammen på en måte som skaper samhold, og hvor sykdommen ikke blir en hindring. Kanskje man må være kreativ og tenke nytt, eller er det aktiviteter man gjorde før som kan justeres på en måte så alle kan delta?
Barn håndterer sykdom i familien ulikt. De med store følelser kan lide under å bli misforstått. Ved at vi er nysgjerrige kan barna bli tryggere på at det plass til deres behov og problemer.
