Ta vare på deg selv
Ta vare på den syke
Ta vare på familien
Ta vare på barna
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
Kursportal_1440
Kursportal_1440_hover
Ta vare på den syke
Tilbake_pil
Tilbake

Viktig å vite

Lovtekst og begreper som beskriver regelverk inneholder ord og formuleringer som kan være vanskelig å forstå innholdet og rekkevidden av. Ordene nedenfor er sentrale begreper i lovgivningen.
shutterstock_1095111119
Infolapp%20med%20binders
Les mer her:
Group%20947
n-rmeste-p-r-rende
Group%20947
taushetsplikt
Group%20947
samtykke
Group%20947
samtykkekompetanse
Group%20947
faglig-forsvarlighet
Group%20947
journal

Nærmeste pårørende

Nærmest pårørende er den eller de som pasienten utpeker som sin nærmeste pårørende. Den som er syk kan ha mer enn en «nærmeste pårørende».

Det er nærmeste pårørende som har rettigheter og oppgaver etter helselovgivningen. Helsetjenesten har adgang til kun å forholde seg til den nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til eller ikke ønsker å oppgi nærmeste pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. I denne vurderingen skal det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge:
  • Ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten
  • Barn over 18 år
  • Foreldre eller andre med foreldreansvaret
  • Søsken over 18 år
  • Besteforeldre
  • Andre familiemedlemmer som står pasienten nær
  • Verge eller framtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området – Pasient- og brukerrettighetsloven §1-3b

 

Taushetsplikt

Taushetsplikten skal ivareta tilliten til helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell slik at personer ikke unnlater å oppsøke tjenesten for å få hjelp i frykt for at andre skal få tilgang til opplysningene. Tillitsforholdet er også viktig for at pasient og bruker skal føle det trygt å dele informasjon som er nødvendig for at helse- og omsorgstjenesten kan yte en forsvarlig tjeneste. Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens og brukerens familie, andre tjenesteutøvere, andre etater eller andre personer.


Den profesjonsbaserte taushetsplikten finner vi i helsepersonelloven § 21. Alt helsepersonell som yter helsehjelp har taushetsplikt etter denne bestemmelsen, både i offentlig og privat virksomhet.

Helsepersonelloven og Pasient- og brukerrettighetsloven inneholder sentrale bestemmelser om taushetsplikt og pasienters rett til vern av personlige og helsemessige opplysninger.

Viktig å vite om taushetsplikten:
  • Alle pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester har rett til vern mot spredning av opplysninger om personlige og helsemessige forhold.
  • Helsepersonell og andre ansatte i helse- og omsorgtjenesten skal hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de har fått eller som er betrodd dem.
  • Taushetsplikten innebærer både en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. 
  • Taushetsplikten gjelder bare opplysninger helsepersonellet har fått i egenskap av å være helsepersonell og opplysningene må være mottatt under tjeneste- eller yrkesutøvelse.
  • Taushetsbelagte opplysninger kan bare videreformidles når den opplysningene gjelder har samtykket eller når det er gitt unntak i lov. Pasienten kan samtykke til at helsepersonell utleverer opplysninger om personlige eller andre helsemessige forhold til andre. Foreldre skal samtykke for barn under 16 år.
  • Helsepersonell kan gi opplysninger til annet samarbeidende personell som deltar i behandlingen av pasient når det er nødvendig for helsehjelpen, dersom ikke pasienten motsetter seg dette.
  • Taushetsplikten omfatter også opplysninger om straffbare forhold knyttet til en pasient. Helsepersonell har, som hovedregel, taushetsplikt overfor politiet og skal ikke utlevere opplysninger til politiet til bruk i etterforskning uten pasientens samtykke.
  • Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten.
  • Helsepersonell har et selvstendig og personlig ansvar for å overholde taushetsplikten.
  • Virksomheter i helse- og omsorgstjenesten har også et ansvar for å tilrettelegge arbeidet på en slik måte at helsepersonell reelt kan overholde taushetsplikten. Virksomhetens ansvar må ivaretas gjennom virkemidler som blant annet opplæring, prosedyrer, rutiner og ved fysisk tilrettelegging.

Det finnes to hovedtyper av unntak fra helsepersonells taushetsplikt; pasientens samtykke og lovbestemte unntak.
 

Samtykke

Samtykke er et begrep som brukes av i helsetjenesten når man skal beskrive om den som er syk er enig eller uenig i ulike tiltak, for eksempel behandlingstiltak eller det å gi informasjon til andre.

Når pasienten samtykker til at pårørende får opplysninger om hans eller hennes situasjon, kan det videreformidles informasjon så langt samtykket rekker (helsepersonelloven §22). Når pasienten samtykker har helsepersonell en plikt til å gi den som er utpekt som nærmeste pårørende opplysninger om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som gis (pasient- og brukerrettighetsloven §3-3).

Den som er syk kan helt eller delvis frita helsepersonellet fra taushetsplikten med sitt samtykke.   

Et gyldig samtykke forutsetter at:
  • Pasienten må ha samtykkekompetanse (være tilregnelig, myndig etc.).
  • Pasienten/ brukeren har fått informasjon om hvilke opplysninger som gis videre og til hvem.
  • Informasjonen til pasienten/brukeren er tilpasset dennes individuelle forutsetninger og situasjonen for øvrig. Det sentrale er at den som er syk har forstått formålet, rekkevidden og konsekvensene av at taushetsbelagte opplysninger gis videre.
  • Samtykket må være frivillig og kan trekkes tilbake når som helst.

Dersom den som er syk ikke samtykker til at du som pårørende skal få informasjon, har du som pårørende likevel rett til generell informasjon.
 

Samtykkekompetanse

Med samtykkekompetanse menes pasientens kompetanse til å ta avgjørelse i spørsmål om helsehjelp, for eksempel når han eller hun står overfor valg om ulike behandlingstiltak.  

Det er den som yter helsehjelp som avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke. En persons samtykkekompetanse kan variere både avhengig av hvilken helsehjelp som skal gis og personens tilstand. En person med utviklingshemming kan for eksempel gjennom tidligere erfaring ha samtykkekompetanse i spørsmål om ulike habiliteringstiltak, samtidig som vedkommende ikke forstår behovet for medisiner.

Et annet eksempel er personer med demens som kan være i stand til å samtykke i tider på døgnet hvor vedkommende er uthvilt. Det kan også være pasienter som midlertidig er i en tilstand som gjør at de ikke er samtykkekompetente, for eksempel ved en kraftig infeksjon eller liknende. I slike situasjoner er det viktig at helsehjelpen legges til rette slik at den enkelte kan samtykke så langt det lar seg gjøre.

Dersom det vurderes at den som er syk åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasient og nærmeste pårørende rett til informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelpen som ytes, herunder informasjon om mulige risikoer og bivirkninger (pasient og brukerrettighetsloven §3.3 andre ledd).

Pasienten og nærmeste pårørende har i slike situasjoner rett på følgende informasjon (følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 og §3-2):
  • Pasientens helsetilstand og den helsehjelpen som ytes.
  • Mulige risiko og bivirkninger, eventuelle skader eller alvorlige komplikasjoner, herunder informasjon om adgangen til å søke erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning, muligheten til å henvende seg til Pasient- og brukerombudet og adgang til å anmode tilsynsmyndighetene om vurdering av eventuelle pliktbrudd.

Begrunnelsen for denne regelen er at nærmeste pårørende skal kunne tre inn for å ivareta pasientens interesser og behov når de ikke er i stand til å ivareta dette selv.
 

Faglig forsvarlighet

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig (helsepersonelloven § 4 første ledd). Det betyr at helsepersonell er forpliktet til å innhente nødvendige og relevante opplysninger om pasienten som kan være av betydning for beslutningene de skal ta. Gode vurderinger bygger på at nødvendige undersøkelser er gjennomført, at riktige utredninger er foretatt og at tilstrekkelig informasjon er innhentet. Du som pårørende kan sitte inne med informasjon som helsepersonell trenger for å gjøre faglig forsvarlige vurderinger.

Kravet til faglige kvalifikasjoner må sees i sammenheng med de oppgaver som skal utføres. Dette innebærer bl.a. at helsepersonell må holde seg faglig oppdatert for å kunne utføre de oppgaver som. Forsvarlighetskravet skal videre vurderes i forhold til «situasjonen for øvrig», blant annet vil det variere ut fra hvordan situasjonen fortoner seg. For eksempel vil tiden helsepersonell har til rådighet være et viktig i en slik vurdering. Når en lege må handle raskt for å hindre at skade eller sykdom skal medføre alvorlig fare for pasientens liv eller helse, må også tidspresset vektlegges ved vurderingen av om det ble handlet forsvarlig. Det er ikke det som fremstår som ideelle handlinger i ettertid som er gjenstand for vurderinger, men hva som fremsto som en adekvat reaksjon eller behandling fra helsepersonellets side i den faktiske situasjonen.

Hovedhensynet bak forsvarlighetskravet er å beskytte pasienten og samfunnet mot handlinger og unnlatelser som innebærer unødvendig skaderisiko eller ignorerende adferd. Mellom god praksis og forsvarlighetskravets nedre grense, vil det være rom for at det utøves faglig skjønn. Det følger imidlertid av forsvarlighetskravet at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.

Journal

Den som utfører helsehjelp skal skrive ned relevante og nødvendige opplysninger i pasientens journal (jf. helsepersonelloven).

Blant annet skal følgende dokumenteres i journalen:
  • Hvem som er pasientens nærmeste pårørende og hvordan vedkommende om nødvendig kan kontaktes.
  • Hvem skal samtykke på vegne av pasienten dersom pasienten mangler samtykkekompetanse.
  • Opplysninger om berørte barn som pårørende.

Pasienten eller brukeren har rett til innsyn i sin journal og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær.
Opprinnelig publisert: 1. februar 2017
Sist oppdatert: 26. august 2022
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut