Noen ganger vet du kanskje ikke helt hva som er rett å gjøre. Du kan lure på hvor mye du skal spørre om eller når du helst skal la den andre være i fred. I slike situasjoner kan det være nyttig å snakke om hvordan vi snakker sammen. Hvis vi kan dele ønskene våre med hverandre, er det lettere møte vi hverandre på den måten vi ønske å bli møtt.
Å snakke sammen om hvordan sykdommen påvirker dere og forholdet mellom dere kan være en god start. Hvordan dere ønsker å bli møtt i spesielt vanskelig situasjoner er også et viktig tema. Det kan være nyttig å gjøre avtaler om hva den som er pårørende kan få vite, og hvilken rolle den som er pårørende skal ha med møte med hjelpeapparatet.
Noen ganger kan det oppstå situasjoner hvor man ikke kommuniserer så godt. Det er vanlig i alle relasjoner og trenger ikke å være farlig. Når situasjonen har roet seg, er det ofte mulig å snakke gjennom hva som skjedde. Kanskje er det mulig å lære av hendelsen slik at det samme ikke trenger å skje igjen.
Åpenhet gir fellesskap og nærhet
Å legge til rette for gode samtale er et felles ansvar. For noen kan faste tidspunkter til snakk om problemer og løsninger være en god idé. Da kan man unngå at hele døgnet fylles opp av samtaler om det som er vanskelig?
Voksne har et felles ansvar for å snakke til hverandre med respekt. Det er enklere å få til gode samtaler uten formuleringer som «du må», «du bør» og «du skal». Å ta utgangpunkt i egne tanker og følelser er en bedre inngang. «Jeg opplever at....» eller «For meg hadde det vært fint hvis». Sett ord på egne behov. Lytt til andre uten ferdigformulerte svar i hodet.
God kommunikasjon avhenger av at begge parter er villige til å lytte. Det er ofte mer betydningsfullt å få anerkjennelse og bekreftelse enn å få forslag til en løsning.
