Kommunikasjon – klønete er godt nok

Når en i familien blir syk er god kommunikasjon ekstra viktig og vanskelig – på samme tid. Mange tror at de må finne de perfekte ordene for å bli forstått. Det er heldigvis ikke det aller viktigste. Sterke følelser vil gjøre at ting ikke kommer ut helt som vi hadde tenkt.

Åpenhet

I noen familier er man åpne og nysgjerrige på hverandres følelser. Problemer og uenighet kan tåles og løses sammen. Da har familien et godt utgangspunkt til å snakke sammen når store belastninger som sykdom skjer. Andre familier har lite trening i å dele hvordan de har det inni seg, og uenighet oppleves som truende. Kanskje er sykdommen det første møtet med et vanskelig tema som vekker sterke og ulike følelser. Da er det ikke rart at misforståelser og usikkerhet oppstår.
 

Når jeg besøker søsteren min på sykehuset, snakker vi om vær og vind, i den tøysete tonen vi pleier. Jeg vil ikke gjøre det enda vanskeligere ved å ta opp sykdommen. Etterpå slipper jeg til redselen, og gråter i bilen hele veien hjem.

Pårørende søster
 

I et velment forsøk på å skåne hverandre kan vi risikere å skape mer avstand. For den pårørende søsteren er det i tillegg utmattende å være positiv og lystig, når hun på innsiden er bekymret, trist og redd. Dette er et vanlig mønster som mange vil kjenne seg igjen i, og som er mulig å komme videre fra.

I eksempelet over kunne den pårørende si:
– Jeg setter sånn pris på å kunne le sammen som vi alltid har gjort. Men innimellom blir jeg fryktelig trist av å se deg ha det vanskelig, samtidig som jeg er redd for å si noe som gjør det verre. Jeg ønsker meg at vi også kan snakke om det vonde. Hva tenker du om det?

Det er viktig for begge å være trygge på at den gode humoren ikke forsvinner på bekostning av de vanskelige følelsene og temaene. Mange vil oppleve det som befriende å oppdage at det er rom for flere ulike følelser i relasjonen.

Nærhet

Sykdom kan skape avstand mellom familiemedlemmer. Avstanden er ofte drevet av redsel, skam og ulike måter å møte sykdommen på. Pårørende kan gruble over spørsmål som: «Blir det verre hvis jeg spør?» eller «Hva hvis jeg belaster han med min bekymring?». Resultatet kan dessverre bli at alle lider i et forsøk på å skåne hverandre.

 

Vi gikk på tå hev rundt ham hele den sommeren. Forverring av sykdommen ble «elefanten i rommet». Han ble så lett fornærmet, og vi ville ikke gjøre det verre. Helt til den dagen han nesten ropte til oss «Jeg trenger at dere spør!». Da var det som noe løsnet, og jeg klarte å være den modige mamman han trengte.

Pårørende mor

I eksempelet over forsøker foreldrene å skåne sønnen sin gjennom å ikke spørre, selv om de inni seg er veldig bekymret for hvordan han har det. Når de tidligere har forsøkt å spørre, har sønnen møtt dem med avvisning, noe som de har tolket som «La meg være i fred!». Det er en helt forståelig tolkning. Men noen ganger eksisterer følelser samtidig og oppå hverandre. Sønnen føler seg innerst inne alene og redd, men blir overveldet av å kjenne på det. Derfor avviser han foreldrene.

Andre grunner til at den som er syk trekker seg unna kan være skam. Noen skyver sine pårørende bort fordi den som er syk føler seg som en belastning. Det er forvirrende og vondt å bli skjøvet bort, og pårørende kan selv føle at de ikke strekker til. I eksemplet ble det avgjørende at moren var modig gjennom å tørre å spørre, tørre å vise at hun også er redd, men i stand til å håndtere både sin egen og sønnens redsel, og være en trygg havn. Ofte må mye prøving og feiling til. Pårørende som viser at «Jeg er her når du trenger meg,» uten å presse på, har allerede lagt et viktig grunnlag for å kunne snakke bedre sammen.

 

Litt klønete, og godt nok

Mange tror at de må finne de perfekte ordene for å bli forstått. Det er heldigvis ikke det aller viktigste. Sterke følelser vil gjøre at ting ikke kommer ut helt som vi hadde tenkt. Et mål om at ingen skal kjenne på noe vondt, er heller ikke realistisk. Vanskelige temaer som sykdom vil vekke ubehag og vonde følelser, og det er helt greit. I et forsøk på å finne det perfekte tidspunktet, kan vanskelige samtaler fort ikke bli noe av.

Forsøk heller å slippe til det du faktisk kjenner på, så vil du kunne merke at den andre forstår deg bedre, selv om ordene ikke kom ut helt som du hadde tenkt. Empatien hos våre nærmeste vekkes lettere når vi viser oss sårbare. Vi blir ofte tilgitt mer enn vi tror dersom vi starter med setninger som «Dette synes jeg er vanskelig å ta opp...», «Jeg føler meg litt klønete og vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men...»

Å snakke godt sammen fører til at vi forstår hvordan den andre har det inni seg litt bedre. Det er ikke det samme som å være enige, si alle de riktige tingene, eller fravær av ubehag. Å si noe om det som kjennes mest skummelt og sårbart, kan skape en åpning for resten av familien til å våge å gjøre det samme. Vi sitter igjen med en følelse av å ha kommet litt nærmere hverandre og er mindre alene.