Ta vare på deg selv
Ta vare på den syke
Ta vare på familien
Ta vare på barna
Kursportal_knapp
Kursportal_knapp_hover
25. mai 2020

– Det går an å være glad samtidig som du har det pyton

«Nina» har kjempet for barna sine hele livet, men innså på et tidspunkt at hun måtte finne et sted der også hun kunne få hjelp. For hennes del har en viktig nøkkel vært å vende blikket mer innover enn utover.
clint-mckoy-X--6hCPapsw-unsplash
– Vi er mest vant med å kritisere både andre og oss selv, ja, helst oss selv. Å ha vennskap med seg selv, er vi lite flinke til. Men når du stiller opp for deg selv og blir din egen beste venn, kan du tåle omtrent alt. Ikke slik at de dårlige dagene aldri kommer igjen, men når du velger å stole mer på deg selv, klarer du også å gi deg selv ting du skulle ønske å få fra andre, forteller firebarnsmoren «Nina», som av hensyn til barna ønsker å være anonym.
 

Da livet snudde

Det har tatt henne år å komme hit. Hun har kjempet, ikke minst for sin førstefødte. I dag er han 21 år gammel og bor i egen bolig, og har klart seg gjennom hele skoleløpet. Nina har måtte legge ned store mender arbeid for hele tiden å ligge i forkant av reaksjonene han kunne få i løpet av en dag.

Over tjue år er gått siden dagen som skulle endre livet hennes så totalt. Hun var bare 19 år gammel og gravid i uke 33 da hun måtte til sykehuset på grunn av morkakeløsning. Barnets hjerterytme og -frekvens ble målt kort tid etter at hun kom inn. Jordmoren oppga verdiene som normale, men selv kjente ikke Nina seg beroliget.

– Jeg opplevde meg latterliggjort. En 19 år gammel paranoid førstegangsfødende. Jeg husker jeg satt der på gangen og ventet på at legen skulle komme, sikker på at barnet mitt akkurat nå svevde mellom liv og død, forteller hun.
 

Noe var galt

Nina hadde vondt og klarte ikke roe seg. Etterhvert fikk hun mannen sin til å spørre om hjelp, men det var travelt på fødeavdelingen denne dagen. Etter halvannen time kom legen, og de måtte gå fra fødeavdelingen over til en annen avdeling for ultralydundersøkelse.

– På ansiktsuttrykket hans så jeg at noe ikke var som det skulle.

De måtte gå tilbake til fødeavdelingen igjen, der hennes tiltakende blødninger og manglende hjerterytme hos barnet medførte hastekeisersnitt.

Når Nina er til gynekologisk undersøkelse ved samme sykehus mange år senere, kjenner behandleren igjen navnet hennes. De kommer i snakk og vedkommende forteller at det ble innkalt til krisemøte etter denne hendelsen, fordi den opplevdes så vanskelig for de som var involvert.

Det hører med til historien at dette ble en sak i pasientskadeerstatningsnemnda – en sak de vant fram med.
Infolapp%20med%20binders

Påvirkning på deg og familien​

Ønsker du å vite mer om vanlige reaksjoner og belastninger og finne tips og råd for hvordan familien kan håndtere situasjonen?

Her kan du lese mer om dette:
Group%20947
Din egen helse
Group%20947
Endrede roller og hverdagsliv
Group%20947
Tips og råd
Group%20947
Søsken

Hjerneskade

En uke etter fødselen fikk de vite at gutten deres hadde fått en hjerneskade. Nina var da kommet hjem og reiste til sykehuset hver dag for å besøke barnet sitt, som allerede tidlig ble innlagt på nyfødtintensiven.

– Jeg husker ennå hvor vanskelig det var at jeg ikke fikk være der han var. At jeg måtte reise fram og tilbake til sykehuset og hver gang møte de unnvikende blikkene som sa «Vent med spørsmålet til neste vaktskifte, der vet de nok mer enn meg».

Etter hvert fikk de sønnen hjem. Uten noen form for oppfølging verken av ham eller foreldrene. Bare en beskjed om at de måtte vente og se.

Gutten hennes fikk etter hvert påvist cerebral parese og en tilleggsdiagnose som gjør at han blant annet har vanskeligheter med å kjenne igjen ansikter, noe som går utover sosiale ferdigheter. I oppveksten var det ikke uvanlig at han kunne ha mellom 20 og 30 utbrudd i løpet av én dag.

– Hver minste endring i hverdagssituasjonene gjorde at han på en måte falt ut av det og gråt ustoppelig. Vi måtte roe ham ned og hente ham inn igjen, noe som var krevende, spesielt for meg som hele tiden var tettest på, forteller Nina.

Med hard jobbing, der de daglige rutinene var helt avgjørende, fungerte likevel hverdagen for sønnen. Om den fungerte like godt for henne, var det imidlertid ikke så mange som tenkte på.
 

Hver minste endring i hverdagssituasjonene gjorde at han på en måte falt ut av det og gråt ustoppelig. Vi måtte roe ham ned og hente ham inn igjen, noe som var krevende, spesielt for meg som hele tiden var tettest på.

 

Livet i en boble

Da sønnen var sju år, gikk Nina og mannen hennes fra hverandre. Nina satt igjen med hovedomsorgen for deres fire barn.

Hun beskriver livet som å være i en boble, uten kontakt verken med omverdenen eller seg selv. Mange ganger tenkte hun: «Er det ingen som ser noen ting? Jeg er helt alene her.»

– Noen ganger klarte jeg ikke å komme meg opp om morgenen, men som regel evnet jeg å skru på autopiloten, hekte meg på de daglige rutinene og bare gjøre det jeg måtte, beskriver hun.

 

– Når du kjemper en kamp så alene, trenger du noen å gå til. Jeg har jo venner, men disse tingene kan du ikke snakke til vennene dine om. De klarer ikke å fatte hva det går i, det er rett og slett for overveldende, sier hun og forteller at hun gikk en lengre periode ukentlig i terapi.

Hos psykiateren opplevde Nina for første gang et sted som rommet hele henne med alt det hun hadde i bagasjen.

– Her var jeg ikke usynlig, her var det rom for utforsking, og her begynte jeg å gå innover i meg selv, forteller hun.

Å knyte opp knutene

Hun beskriver det som «å knytte opp knutene» i livet som er som et nøste, der knutene kommer noen ganger tett, andre ganger sjeldnere.

– Det var akkurat som jeg visste inni meg hva jeg trengte for å knyte opp knutene, sier hun.

– Har man ikke verktøy til å håndtere de tunge tankene, lukkes livet. Lem for lem slutter bare å virke og så blir alt avmakt. Men når man aksepterer og anerkjenner det som virkelig skjer, samtidig som man setter grenser for seg selv på det som skjer, åpner ting seg, forteller hun.
 

Selvfølgelig kjenner jeg på at jeg ikke har fått vært så mye sammen med dem som jeg hadde tenkt, samtidig vet jeg at det ikke er for sent. Det tar vi igjen nå.

Å knyte opp knutene

Hun beskriver det som «å knytte opp knutene» i livet som er som et nøste, der knutene kommer noen ganger tett, andre ganger sjeldnere.

– Det var akkurat som jeg visste inni meg hva jeg trengte for å knyte opp knutene, sier hun.

– Har man ikke verktøy til å håndtere de tunge tankene, lukkes livet. Lem for lem slutter bare å virke og så blir alt avmakt. Men når man aksepterer og anerkjenner det som virkelig skjer, samtidig som man setter grenser for seg selv på det som skjer, åpner ting seg, forteller hun.
 

Både og

De tre yngste opplever forholdet til storebroren som uvant og litt skremmende – de kjenner ham ikke helt igjen og synes det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til ham, noe hun både skjønner og respekterer.

– Det er meg og ham og meg og de tre andre, og slik må det nesten bare få lov til å være akkurat nå.

Nina forteller at hun ikke har hatt krefter til å følge opp de andre barna i den grad hun skulle ha ønsket.

– Jeg har hatt nok med bare å bevare roen og tryggheten i hjemmet. Selvfølgelig kjenner jeg på at jeg ikke har fått vært så mye sammen med dem som jeg hadde tenkt, samtidig vet jeg at det ikke er for sent. Det tar vi igjen nå.

Erfaringen er at det går an å ha det OK på samme tid som man har det pyton.

– Nå opplever jeg at jeg kan være tung og lei meg en dag og samtidig veldig glad. Det går faktisk an, sier hun.

 

Siste vendepunkt

Hun har den siste tiden opplevd et vendepunkt, sier hun, som om hun har nullstilt seg.

– Det har naturligvis skjedd gradvis, på samme måte som jeg bygde opp tilliten til meg selv gradvis. Jo mer du søker innover i stedet for utover, og jo mer du blir kjent med deg selv, jo lettere blir det å sette seg selv først. Jeg har tillatt meg å kjenne på alt det vonde uten å springe i fra, samtidig som jeg har tillatt meg å kjenne på alt det gode i samme øyeblikk, beskriver hun.

– Når du forsvinner inn i tunge tanker, er det vanskelig å tenke utenfor det tunge. Du ser for deg at det alltid kommer til å være slik og blir innsnevret i egen verden, men det finnes en dør som leder ut, beskriver hun.
Ellipse%2035
Bethi
Tekst:

Bethi Dirdal Jåtun

Journalist
Tilbake_pil
Tilbake
printer
Skriv ut