Å snakke med barn mellom 2 og 7 år

I denne artikkelen får du noen enkle tips til hvordan du kan snakke om sykdom med barn mellom to og syv år.

Små barn trenger et språk for sine opplevelser. De trenger ord for å forstå og skape en sammenheng mellom det de opplever, tenker og føler. I alderen to til syv år er barns tilgang på ord og forståelse av ordene under utvikling. Små barn mangler erfaring og kan ha vanskeligheter med å forstå sammenhenger.

Voksne må hjelpe barn å finne et språk som gjør at de kan forstå situasjonen og sammenhengen de er i. Barn kan også trenge hjelp til å sette ord på sterke følelser, både egne følelser og andres.

Når vi skal snakke med barn, hjelper det å tenke at vi er skapt med en munn og to ører. Det betyr at vi skal lytte dobbelt så lenge som vi snakker.

Vær oppmerksom på:

• Barn har gjerne få begreper knyttet til tid, rom og årsaksforhold og kan derfor blande sammen ulike hendelser og ha vansker med å forstå sammenhenger og lange tidsperspektiv. «I går» kan for eksempel bety alt som har skjedd tidligere.
• Barn kan være opptatt av detaljer som du som voksen ikke har lagt merke til.  
• Barn har stor fantasi og kan noen ganger forestille seg at situasjonen er verre enn den er. Noen kan også skylde på seg selv for det som har skjedd og utvikle fantasier om at de kan påvirke sykdommen gjennom hva de tenker, sier eller gjør (magisk tenkning).
• De kan tro at voksne ser mer og har mer makt og muligheter til å påvirke situasjonen enn de har.
• Små barn har liten distanse til sine erfaringer og forteller gjerne om sterke opplevelser på en sprikende og usammenhengende måte.
• Det er ofte lettere for barn å kommunisere om her-og-nå-situasjonen framfor å snakke om noe som har hendt. Noen barn snakker om det de har opplevd gjennom lek som rollespill, tegning og andre former for gjenskapning av situasjoner.
• Barn kan ha raske skiftninger i følelsesuttrykk og atferd og gå fra sterk gråt til vanlig lek på kort tid.
• Barn kan være redde for å åpne seg hvis de tror de kan såre noen, bli avvist eller at deres følelser eller tanker kan være en belastning for den som lytter. Barn forandrer seg raskt. Å snakke sammen om det som har skjedd én gang, er ikke nok. Barns spørsmål vil komme etter hvert, både etter hvert som de tenker seg om, gjør nye erfaringer, blir eldre og etter hvert som sykdommen endrer seg.

Jo mindre barn og unge vet, dess lettere har de for å fylle tomrommet med fantasier hvor de gir seg selv skylden.

Oddbjørn Sandvik, 2000